Mens Anders Behring Breivik vil kjøpslå med sine dommere, slår et Utøya-offer fast at hvis dette er galskap, ja, så må vi stålsette oss mot en epidemi.
Mens det i rettssal 250 fortelles gripende historier fra Utøya, erklærer NRK- psykiater Finn Skårderud massedrapsmannen tilregnelig. Det gjøres for tidlig - og for bastant.
22. juli. All rettslig verdighet til tross: Fredag kokte det over i rettssal 250. Dyp smerte og intens fortvilelse fikk følge av en annen følelse: Åpent raseri. En massedrapsmann møtes ikke bare med roser.
Gunnar Sønsteby var Rjukan-gutten som ble et nasjonalt ikon. I all sin alminnelige ualminnelighet forble han krigshelten som helt til sin død dyrket en undrende glede over livet og en usvikelig tro på demokratiet.
Sårt. Gjennom timene i retten vokser menneskene frem fra tiltalen. Det tegnes fine og nære portretter av dem som fikk sine liv så brutalt avbrutt denne tragediens julidag.
Skudd for skudd og drap for drap dokumenterer kriminalteknikerne marerittet på Utøya for retten, mens MS «Thorbjørn»-kapteinen spør seg selv «kunne noe vært gjort annerledes»?
Så måtte Anders Behring Breiviks selvmedlidenhet vike for en nøktern fortelling fra skrekkens ettermiddagstimer. Kaotiske timer da en jobb måtte gjøres.
Den historien Anders Behring Breivik nå forteller, overgår alt som noen gang tidligere er sagt i en norsk rettssal. Han har åpnet døren til et skrekkens rom der all menneskelighet druknes i en ubeskrivelig fanatisme.
Utvides. Vi kunne blitt spart for mullah Krekar, men ellers utvider nå forsvarere og bistandsadvokater perspektivet på straffesaken mot Anders Behring Breivik. Det er både viktig og riktig.
Behring Breivik-anklagernes vitneliste har alvorlige og skuffende mangler. Det kan diskuteres om dette skyldes misforstått prestisje eller inngrodd vanetenkning.
