Brustad i knestående

NOEN SPÅR en politisk grillfest når næringsminister Sylvia Brustad i dag møter Stortingets kontrollkomité. Det er slett ikke sikkert. Fra tidligere høringer vet vi at det ikke skal altfor mye til for å overleve møtet med komiteens utspørrere.

Dels skyldes det de beskyttende formene høringen gjennomføres innenfor. Dels at regjeringspartiene alltid sørger for balanse ved å stille vennlige spørsmål som statsråden er grundig forberedt på. Men mest skyldes det nok at med få unntak er politikerne oppsiktsvekkende dårlige til å stille gode spørsmål – og enda dårligere til å følge opp unnvikende svar.

Dagens høring kan selvfølgelig bli unntaket, men det er lite trolig. Og det til tross for at Stortingets kontrollkomité knapt noen gang har hatt en tilsvarende sak.

Hard maktkamp.

I all sin skremmende enkelhet er dette historien om en regjering og en statsråd som forsøkte å sette seg opp mot en av Norges dyktigste og råeste kapitalister – og tapte på absolutt alle punkter. Det er ikke noe vakkert syn – i alle fall ikke for dem av oss som mener det er sunt at den avgjørende samfunnsmakten bør ligge i regjering og storting.

Det var i denne maktkampen Sylvia Brustad brukte påsken til å slå fast at hun var irritert, frustrert og forbannet. Både hun og staten var lurt av Kjell Inge Røkke, og kravet var utvetydig: De omstridte handlene måtte nullstilles. Statsministerens stabssjef, Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, var mer polert i formen, men like sterk i innhold, mens statens egen representant i Aker-styret, Berit Kjøll, brukte NRKs dagsrevy til en dramatisk erklæring der hun advarte mot å gjøre forretninger med Røkke. Altså hovedaksjonæren i samme selskap der hun «på vegne av oss alle» utøver sitt styreverv.

Det var knapt til å tro, og sjelden har det som blir kalt «den stille uke», levd så lite opp til navnet sitt.

Ordholden Røkke.

2. påskedag kom statsminister Jens Stoltenberg tilbake fra en velfortjent dykkerferie i Mexico. I en vennlig, men bestemt form stilte han seg bak både sin næringsminister og sin stabssjef.

Fem uker senere gjelder ikke noe av dette. Påskens statlige maktdemonstrasjon er blitt til et ydmykende nederlag. Og Sylvia Brustad har – som Dagsavisen så presist formulerer det på lederplass – gitt «uttrykket opp som en løve og ned som en skinnfell, et ansikt».

Men før tilbaketoget ble formulert forrige mandag, rakk Kjell Inge Røkke å holde en pressekonferanse som savner sidestykke i norsk næringslivshistorie. Der raste han mot næringsministeren. Milliardæren hånte henne og forsøkte til og med å latterliggjøre Sylvia Brustad gjennom en mislykket imitasjon av hennes Drevsjø-dialekt.

Aldri tidligere har en næringslivsleder ydmyket en statsråd offentlig på denne måten.

Det viktigste Kjell Inge Røkke sa, kan likevel sammenfattes i fire enkle ord: «Jeg gir meg aldri.»

Der har da også Røkke vist seg som svært så ordholden mann.

Politisk mysterium.

Det store mysteriet er hvorfor Jens Stoltenberg og Sylvia Brustad – landets statsminister og landets næringsminister – har funnet grunn til å gjøre knefall for ham. Stikk i strid med alt som ble sagt de hektiske påskedagene.

Grunnen kan selvsagt være at det er Kjell Inge Røkke som har hatt rett hele tiden, men at det tok pinlig lang tid før regjeringsapparatet oppdaget det. Den kan også være at Brustad gikk så høyt på banen fordi hun først senere skjønte at Regjeringen ikke hadde jusen på sin side. Og det kan være at Sylvia Brustad rett og slett lot seg lure av høyrøstet offentlig verdinedvurdering av Aker-selskapene fra et par av Røkkes ivrigste kritikere.

Men det er også mulig å tenke seg mer konspirative grunner for Regjeringens ydmykende retrett. Det kan være at det finnes opplysninger i saken som det vil være enda mer pinlig for Regjeringen om de kommer ut enn det som nå skjer. Noen – kanskje til og med Brustad selv – kan ha visst mer enn de den gang sa. Eller like ille: «Noen» kan ha visst noe avgjørende, men ikke skjønt hvor viktig det var.

Slikt har kostet bedre statsråder enn den sittende næringsminister jobben.

Eller kanskje det var LO som oppdaget at det var lettere å presse Regjeringen enn Kjell Inge Røkke. Og fikk det som de ville. Sikkert er det i alle fall at Fellesforbundets mektige Arve Bakke har gitt Brustad solid og offentlig refs for hennes Røkke-kritikk

Leksjon i makt.

Det er ikke sikkert at det under dagens høring vil finnes rom for slike politiske dimensjoner. For det er Regjeringens håndtering som er viktigst for kontrollkomiteen. Og det selv om saken dypest sett inneholder en leksjon i forholdet mellom kapitalmakt og politisk makt – i alle fall når politikerne ikke gjør leksen sin.

Regjeringen spekulerte i at Røkke hadde mest å tape ved ikke å gi seg – og Regjeringen tok grundig feil. I dag er det Kjell Inge Røkke som har all grunn til å smile. Og nettopp i dag er det fascinerende å tenke på at Kjell Inge Røkke for drøyt fire uker siden ble fremstilt som «FEIG – NAKEN – FORLATT» på Dagbladets forside. Han ble spådd ti års tap av anseelse. Men han ga seg ikke.

Det gjorde imidlertid Jens Stoltenberg og Sylvia Brustad.