De har ikke gjort det lett for seg, Kr.F.-leder Dagfinn Høybråtens trosfeller i Misjonsforbundet, når organisasjonens interne regelverk utformes for å nekte åpent praktiserende homofile og samboende heterofile medlemskap. Selve oppfatningen er riktignok ikke spesielt original - den deles av trossamfunn over store deler av verden - men det passer den norske tidsånden anno 2004 dårlig at en slik holdning formaliseres til organisasjonsmessig handling. Derfor er det ikke mye samfunnsmusikalitet å høre når kristne ledere forsøker å forklare hvorfor de verdsetter den enkelte homofile, men nekter å akseptere legningen.

Et lærestykke

Debatten har trengt Misjonsforbundet opp i et hjørne. Nesten uten unntak er de få som har forsvart dem mennesker som selv står på siden av samfunnets hovedstrømmer. Den norske kirkes ledere har vært larmende tause, mens vi i mediene har møtt det vesle trossamfunnet med latterlig-gjøring, forundring og et underliggende krav om forandring.Slik er denne saken et lærestykke i hvordan et helt samfunn i løpet av få år kan forandre grunnleggende holdninger. Homofil praksis var inntil for drøyt 30 år siden straffbart etter norsk lov, og det er ikke lenge siden det ville være utenkelig for karrierebevisste politikere og næringslivsfolk offentlig å erkjenne en homofil legning. I dag er mange stolte av den, og vi finner mennesker som lever i homofilt partnerskap både i regjering og i kirken. Ja, til og med Kristelig Folkepartis fylkessekretær i Dagfinn Høybråtens eget hjemfylke, Akershus, har de siste 11 år levd i et homofilt parforhold.

Holdningsrevolusjonen

Det er intet mindre enn en holdningsrevolusjon som har foregått. Den har ikke skjedd uten kamp, men likevel så naturlig at vi knapt skjønner hvor dyptgripende den er. Og taperne i denne holdningskampen er Misjonsforbundet og dets likesinnede. Tidsånden - et uttrykk misjonsfolket både kjenner og til alle tider har bekymret seg over - har ikke vært nådig mot dem som fortsatt definerer homofile på siden av skaperverket.Også derfor er det så tankevekkende når mektige politikere nå vil bruke lovverket til å kneble vesle Misjonsforbundets bibelsyn. Trond Giske sendte før helgen et brev til Odd Einar Dørum der han ber justisministeren granske om Dagfinn Høybråtens trossamfunn bryter med straffelovens paragraf 135 a, som gjør det straffbart å diskriminere homofile. Skal vi tro VG støttes dette initiativet av Høyres Per-Kristian Foss og Venstres Trine Skei Grande. I klartekst kan ikke dette bety annet enn at disse to applauderer en tidligere kirkeminister som nå er villig til bruke norsk lov til å tvinge gjenstridige trossamfunn til å akseptere homofil praksis i sine egne rekker.Det er nesten en sensasjon, og innebærer i sin konsekvens at den norske stat ikke aksepterer at trossamfunn forfekter et annet syn på homofili enn statens nøytrale og ikke-diskriminerende. Igjen innebærer dette et statlig pålegg om en dyptgripende holdningsendring hos den katolske kirke, de islamske menigheter, det mosaiske trossamfunn og nesten samtlige av landets lavkirkelige organisasjoner.Karita Bekkemellem Orheim er heller ikke til å misforstå når hun til Dagsavisen sier at vi, altså Stortinget, "har et ansvar å sørge for at vi ikke nå bevilger beløp til organisasjoner som diskriminerer som det Misjonsforbundet nå gjør". Og hun snakker seg frem til en udiskutabel klarhet: "Jeg kan ikke skjønne hvorfor de skal få statsstøtte. Det skal være nulltoleranse mot det Misjonsforbundet sentralt gir uttrykk for. Skal vi komme i mål i disse spørsmålene, må det være noen konsekvenser for organisasjonene. De må kjenne det på pengeboka. Dette er det opp til politikerne å bestemme. Dette er uakseptabelt i 2004."Språkbruken er kompromissløs. Selv om den bygger på en blanding av avslørende kunnskapsløshet og overraskende misforståelser:Det er jo ikke slik at trossamfunn får statsstøtte i Norge. Det som skjer, er at den kirkeskatt som avkreves oss alle, refunderes etter antall medlemmer i de respektive trossamfunn utenfor statskirken. Faktisk er det slik, som jusprofessor Erling Johannes Husabø formulerer det til avisen Dagen, at dette er "en av grunnene til at statskirkeordningen ikke er blitt antatt å stride mot religionsfriheten".Dersom Arbeiderpartiets talskvinne skal tas på alvor, betyr det at hun mener Misjonsforbundet må fratas sin status som registrert trossamfunn. For at det skal kunne skje er det nødvendig med en lovendring der Stortinget innfører spesifikke krav til et trossamfunns lære eller praksis. Ikke noe demokratisk land har vært i nærheten av et slikt lovverk.

Kompakt majoritet

For de fleste av oss virker det helt urimelig å ekskludere mennesker fra et trosfellesskap bare på grunn av seksuell legning. Det virker også merkelig at vi har en helseminister som uttaler seg om helbredelse ved bønn, men ikke kan si et ord om sin egen menighets praksis overfor homofile. Men om dette aldri så mye fortoner seg lettere absurd, virker den makt de intolerante tolerante ønsker å utøve overfor et lite trossamfunn skremmende.Vi mer enn aner den kompakte majoritetens klamme krav om ikke å ha andre holdninger enn den til enhver tid alment aksepterte.