Dialogens fallitt?

"DE HAR JO VUNNET. Det er jo det uhyggelige. Jeg gjetter på at ingen vil tegne profeten Muhammed i Danmark i neste generasjon, og derfor må jeg dypt beskjemmet si - de har jo vunnet."Slik fremstår nå en resignert redaktør av JyllandsPosten, Carsten Juste, for den danske offentlighet. I over tre måneder har debatten rast om avisens tolv Muhammed-karikaturer. Like lenge har Jyllands-Postens sjefredaktør hevdet at det var riktig og viktig å trykke dem, en oppfatning som har vært støttet av et stort flertall dansker.

På hodet.

I løpet av noen dager er dette snudd på hodet. Islamske lands boikott av danske varer fører til usikkerhet og permitteringer. Trusler fremelsker frykt for kidnappinger, drap, ja, til og med terroraksjoner. I hele det veldige islamske beltet fra Marokko til Indonesia brer det seg et raseri som virker skremmende fremmed på oss nordboere - så mye bråk for så lite, som en dansk skoleelev sammenfattet denne kulturkollisjonen.Under vekten av dette enorme presset er sjefredaktør Juste kommet til at de tolv tegningene ikke burde vært trykket. Og hans erkjennelse kommer i form av en dyp sivilisasjonspessimisme: Vi ville utfordre selvsensuren, slå et slag for ytringsfriheten, men så tapte vi kampen.Men så enkelt lar ikke dette seg oppsummere.

Lynavleder.

Det er ikke mulig å forklare de rasende reaksjonene uten samtidig å kjenne den dype frustrasjon som rir store deler av den islamske verden. En frustrasjon som er grunnmurt på vestlig arroganse, korrupte regimer, nasjonal ydmykelse, tapt stolthet og et miserabelt liv. Med dette bakteppet fremstår ofte troen som det eneste holdbare ankerfestet, derfor blir da også raseriet så intenst når religionen hånes. Striden rundt Muhammed-tegningene er dyptfølt nok, men den kan også leses som en lynavleder for all den tilbakeholdte frustrasjon vi vet finnes - ikke minst blant de okkuperte palestinerne. Derfor er det umulig å forstå raseriet hvis vi ikke også kan leve oss inn i fornedrelsen.

Dialogtradisjon.

Dagens opphetede situasjon "belønner" på sett og vis dem som ønsker konfrontasjon, samtidig som den illustrerer nødvendigheten av dialog. I Norge har vi lenge dyrket en dialogtradisjon, og det er en av mange grunner til at striden rundt Muhammed-tegningene ikke fremstår som så bitter som i Danmark."Vi må ikke la oss rive med," var Gunnar Stålsetts budskap da han sammen med utenriksminister Jonas Gahr Støre i NRKs RedaksjonEN fremsto som talsmann for nettopp den langsiktige, byggende dialogen. Det kan nesten stå som et mantra for den rådende holdning.For norske samfunnsledere er dette et langsiktig prosjekt. Det nytter ikke å tre en dialog nedover hodene på noen den dag det oppstår en konflikt. Er det ikke tillit til stede fra før, ja, så er det ikke mulig å etablere den når krisen er et faktum.I denne saken har vi fått tydeliggjort akkurat dette. Det gjør at viktige deler av det islamske fellesskap her i landet er blitt utenriksministerens forbundsfeller, mens de i Danmark er blitt statsministerens farligste motstandere.

Økende konfliktnivå.

Men samtidig er den striden vi nå er vitne til også en liten del av et mye større bilde. For konfliktnivået er økende, både mellom ulike islamske retninger og mellom et vestlig og et islamsk verdisyn. Og dessverre er det ingen grunn til å tro at konfliktnivået vil avta. Snarere er det blitt mindre av den gjensidige toleransen etter at den kalde krigens slutt forandret en hel verdens oppfatning av seg selv. I de muslimske land har anti-vestlige stemningsbølger bare økt, slik vår egen frykt for "de andre" har antatt absurde dimensjoner. Og et av de virkelig store paradoksene er at der det har funnet sted en slags demokratisering, har denne åpnet veien for islamisering, i stedet for å åpne de islamske land mot idéer utenfra.Også dette er en del av Muhammed-stridens bakteppe.

Velviljens tåkehav.

For det finnes en verdikonflikt der dialogen slutter og konfrontasjonen begynner. Og erkjennelsen av denne konfrontasjonen er en forutsetning for dialogens kvalitative ærlighet. Det finnes motsetninger som ikke lar seg skjule i en slags velviljens tåkehav. Noen har valgt å rendyrke denne konfrontasjonen. En av dem er den kontroversielle politikeren og forfatteren Ayan Hirsi Ali - kvinnen som skrev manus til den myrdede filmskaperen Theo van Goghs film "Submission". Hun beskriver en skarp kontrast mellom det frie menneskets rett til å ytre seg, og troen på en religion som setter ubrytelige rammer for ytringen. For henne står sivilisasjon mot barbari. Modernitet mot premodernitet. Borgere mot stammetilhørighet. Opplysning mot overtro. Kritisk tenkning mot absolutisme. Fremgang mot stagnasjon. Likeverd mot dominans. Frie individer mot kollektivets tyranni.Et bilde så sylskarpt tegnet at alle nyanser forsvinner.

Ikke relativt.

Men i møtet mellom islam og det vi i vår del av verden ser på som universelle verdier, er det grunnlag for konfrontasjon. Vi står langt fra hverandre, så langt at vi på noen områder rett og slett ikke kan møtes på en eller annen form for mental halvvei. Ytringsfriheten er et slikt område. Det samme er enkeltmenneskets rett til å foreta selvstendige valg i forhold til religion, seksualitet og livsanskuelse.Det er ikke mulig å gjøre alle samfunnsverdier til relative størrelser som kan tilpasses enhver virkelighet.

Stridens paradoks:

"Denne saken har satt integrasjonen 30 år tilbake," sa en ung, dansk muslim til NRK. Riktig eller galt, følelsen av at det er slik, er deprimerende nok. For som samfunn har vi ingen annen farbar vei enn dialogens - også når det skjer gjennom sterke brytninger og utfordrende konfrontasjon. Muhammed-striden har illustrert akkurat dette. Samtidig som den har synliggjort de mange nyansene som finnes på "begge" sider av konflikten. Kanskje ligger stridens paradoks i at vi gjennom denne konfrontasjonen har lært noe viktig om hverandre. Også i form av det vi ikke forstår.Da trenger heller ikke dette bli dialogens fallitt.