En bauta over Ragnar Vold

I GÅR VILLE Ragnar Vold fylt 100 år. Det er "påskuddet" for at Jan Erik Vold gir ut et bredt utvalg artikler fra 1930 til 1945 - blant de mest ekstreme og turbulente år i Europas historie - under tittelen "Motstand" (Transit forlag). Og Ragnar Volds artikler representerer både politisk og journalistisk historie, nettopp fordi de så klart viser betydningen av en tydelig offentlig stemme i en forvirrende tid.Med en usvikelig teft fester Ragnar Vold meget tidlig blikket på Adolf Hitler og Vidkun Quisling. Og i motsetning til de aller fleste andre borgerlige journalister, bortforklarer han dem ikke, men tar deres budskap på dypeste alvor. Derfor ser han så skarpt at dette vil ende i en katastrofe - og han formidler det til sine lesere.

Klarsyn og forsmedelse.

"Hans livs forsmedelse var at han ikke ble lyttet til", skriver Jan Erik Vold i det fyldige sønneportrett som utgjør bokens etterord.Kanskje det, men Vold fikk enorm betydning for at Dagbladet kan regne mellomkrigstiden blant avisens mest ærerike år. Selvsagt fantes det mange aviser som advarte mot både Hitler og Quisling. Det gjaldt alle arbeiderbevegelsens aviser. Men der disse avisene i deler av denne perioden så med stor velvilje på Josef Stalins sovjetiske regime, sto Ragnar Vold frem som den store konsekvente demokraten i norsk presse. Trygt plassert i et sentrum som den gang var lite, men ikke kraftløst."Terror underveis blir terror ved veis ende", postulerer han med usvikelig politisk sikkerhet. Og det gjaldt uansett om terroren smykket seg med et høyre- eller et venstrestempel.De store borgerlige avisene har lite å rose seg over. I sin redsel for alt som smakte av bolsjevisme, så mange på Hitlers maktovertagelse som en viktig skanse mot kommunismen. Slik lukket man øynene for det skrekkvelde Nazi-Tyskland representerte.

Aftenposten og Vold.

Ikke minst gjaldt dette Aftenposten. Da Ragnar Vold høsten 1934 ga ut den glitrende reportasjeboken "Tyskland marsjerer", var Aftenpostens anmelder - utenriksmedarbeider Niels J. Mürer - i tvil om han ville kalle "en hatsk pamflett som "Tyskland marsjerer" for en bok". Og Vold - som grundigere og mer analytisk enn noen annen norsk journalist hadde rapportert fra det nye Tyskland - belæres av Aftenpostens senere utenriksredaktør: "Han (Vold) vet hverken hvad Tyskland eller nazismen er for noget, og det fins som bekjent intet man er sintere på enn det man ikke forstår det kvekk av.""Det var ret, slik skal vi skrive om det store Tyskland: med Forstaaelse," applauderte Knut Hamsun i et brev til Mürer.Historiens dom over de to sistnevnte herrenes dømmekraft er med rette brutal, mens Ragnar Volds klarsyn står i et spesielt lys for alle dem som interesserer seg for norsk pressehistorie.

En epilog.

Denne historien har en epilog. I sin bok "En journalists erindringer" forteller Arne Skouen at Dagbladets Vold og Aftenpostens Mürer møtte hverandre i Citypassasjen en gang under de dramatiske aprildagene 1940:"Ragnar var på opptur, Nils Jørgen på nedtur, og Nils Jørgen stopper. De hadde det meste felles: begge var utenriksredaktører, og begge hadde utgitt bok om Hitlers Tyskland. Ragnars var et etsende angrep, Nils Jørgens var i Aftenpostens ånd gjennom tredveårene, elskverdig og forståelsesfull.Nils Jørgen var den urbane akademikeren, forpliktet av situasjonen. Han bukket lett og sa."Vel, du hadde rett. Jeg tok feil."" (Skouen, side 79)Med utgivelsen av "Motstand" gir Jan Erik Vold oss et gjensyn med en annen tid. Likevel blir det ikke noe gammelmodig over det. Det er friskt, og det er sterkt, og mye av Ragnar Volds journalistikk er eksempler på at også journalistikk kan overleve døgnet. Når den er viktig nok.

Et lite PS:

I år har Tiden nyutgitt Lise Lindbæks "Brennende jord" fra 1958. Aschehoug har gjort det samme med Theo Findahls reportasjebok "Undergangen. Berlin 1939- 1945", som første gang utkom i 1945. Findahl var Aftenpostens Berlin-korrespondent under krigen. Inspirert av Jan Erik Volds prosjekt har jeg på nytt lest Ragnar Volds "Tyskland marsjerer" fra 1934. Den er noe av det beste og mest direkte som er skrevet fra naziregimets første fase og tåler så absolutt å leses også i dag. Her bør Aschehoug - Ragnar Volds forlag - kjenne sin besøkelsestid og gi den ut på nytt i serien "Historie" - der også Findahls bok er plassert.