Farlig våpen

DET SOM VAR PLANLAGT som en propagandamessig innertier er blitt et mareritt for den britiske regjeringen. Debatten raser - som det så forsiktig heter - etter at de 15 marinesoldatene som satt 13 dager i iransk fangenskap har fått lov til å selge sine historier til mediene.Tap av verdighet og respekt, degradering til realitystjerner, manipulering, fortropp i propagandakrigen - dette er bare noen av uttrykkene som brukes i debatten.Og mens en slukøret forsvarsminister Des Browne mandag kveld måtte erkjenne at "vi ikke fikk et tilfredsstillende resultat", kaller den tidligere The Sun-redaktøren Kelvin MacKenzie beslutningen hardt og brutalt for en "katastrofal feilvurdering".

Grunnleggende mistillit.

Grunnene til dette er like mange som sammensatte: Den ønskede propagandaeffekten kom aldri, og på effektivt vis maktet iranerne å svare med å offentliggjøre bilder av avslappede gisler som spilte sjakk og bordtennis. Offiserer og forsvarspolitikere er rasende fordi noen få blant britenes mange soldater har fått lov å tjene penger på sin historie, mens de mange taust gjør sin dramatiske plikt. Og veteraner og pårørende er sinte fordi det som støtter Blair-regjeringens propaganda tillates fortalt, men hvis historiene "er pinlige for regjeringen, så får man snakkeforbud", slik faren til Reg Keys - drept i Irak for fire år siden - velger å formulere det.Det er en grunnleggende mistillit til den britiske regjeringens Irak-engasjement som ligger som en resonansbunn under hele denne debatten. Erkjennelsen av å ha blitt ført bak lyset av politikere som var mer opptatt av finne argumenter for å gå til krig enn for å unngå den. Politikere som kynisk brukte etterretningsbløffer for å legitimere en folkerettsstridig krig.

Prisen for lureri.

Illustrerende nok offentliggjorde det amerikanske meningsmålingsinstituttet Pew Research Center på langfredag en fersk undersøkelse som viser at hele 52 av amerikanerne har liten eller ingen tillit til det USAs forsvarsledelse forteller. Det er et katastrofalt lavt tall. Samme dag ble det forøvrig offentliggjort en rapport fra Pentagon som konkluderte med at Saddam Hussein ikke samarbeidet med al-Qaida, slik USA hevdet før Irak-invasjonen. Nå er det bare visepresident Dick Cheney som fortsatt tviholder på dette.Selvsagt er det en sammenheng i alt dette: Rett etter Irak-invasjonen var det hele 85 prosent av amerikanerne som ga uttrykk for at de hadde ganske stor tillit til forsvarsledelsen. Nå er altså bildet snudd totalt - selvsagt også i et Storbritannia som allerede i utgangspunktet var splittet i synet på krigen. Slik blir ikke den hissige diskusjonen om den unge marinegasten Faye Turney og hennes medsoldater en isolert begivenhet. Derfor er det heller ikke de fete honorarene fra den engelske skandalepressen som skaper den egentlige avskyen, selv om de nok er den utløsende faktor. Nei, snarere er det all grunn til å tro at det er følelsen av igjen å bli lurt inn i en spiral av iscenesatt virkelighet som setter sindige briters sinn i kok.Tony Blair og hans regjering betaler nå prisen for å ha lurt sitt eget folk.

Kampen om informasjonsdominans.

Det er på mange måter et interessant paradoks at propagandaen ikke virker lenger. For aldri tidligere er det brukt større ressurser for å oppnå det som kalles "informasjonsdominans", enn det USA og Storbritannia gjorde under og i tiden etter Irak-krigen. I langt større grad enn tidligere ble propaganda og nyhetsmedier gjort til en integrert del av den militære kommandostruktur. Angrepet på Irak vil "bli husket som den krigen der informasjon inntok sin fullverdige rolle som krigsvåpen", hevdet den britiske obersten Kenneth Allard et år etter angrepet på Irak.Journalister som bodde, spiste og rykket frem sammen med soldatene, ble et viktig våpen. Så oppsummerer da også en samtidig britisk undersøkelse at 90 prosent av de innrullerte journalistenes artikler enten var positive eller nøytrale. Det var nok resultatet av dette fenomenet som fikk Dagens Nyheters Göran Leijonhufvud til å skrive lettere ironisk at "personlig får jeg mer ut av de statlige kinesiske TV-kanalenes krigsdekning enn av CNNs. På den amerikanske kanalen er det vanskelig å se skogen for bare trær - med raden av nærbilder fra innrullerte journalister". Men det var da det - og ikke nå.

Lærestykke i uforutsigbarhet.

Det britiske forsvarsdepartementet viste forresten den gang en forbløffende grad av åpenhet når det i en rapport postulerte at i fremtidige kriger vil man "legge like stor vekt på å bygge opp moralen og opprettholde informasjonsdominansen som på fysisk beskyttelse" (sitert i The Guardian).Om man vil si det samme i dag er et åpent spørsmål. De siste dagene må ha vært et lærestykke i propagandavåpenets uforutsigbarhet. For kolliderer den manipulerte historien for sterkt med virkeligheten, taper som regel mytemakerne. Og for Blair-regjeringen må det være et utrolig paradoks at man er i stand til å tape en propagandakrig der motstanderen er Teherans presteregime.Det burde nesten ikke vært mulig.