"Noen må vekke nordmennene", sier anonyme, men likevel offisielle regjeringskilder til Yedioth Aharonot, Israels største avis.Her fremstilles Norge som det vestlige land som er mest fiendtlig innstilt til Israel - i skarp kontrast til den rollen Norge har spilt praktisk talt siden staten Israel så dagens lys for snart seksti år siden. Dette er sterk kost, men ikke helt overraskende.

Stigende temperatur.

Den ferske, men likevel profilerte israelske ambassadøren til Norge - Miryam Shomrat - har i en rekke avisintervjuer, senest i Dagens Næringsliv, sagt i klartekst at Oslo-posten blant diplomatene i det israelske utenriksdepartement regnes som den vanskeligste i Europa. Her i Norge er Israel-kritikken skarpest, og det finnes liten vilje til å legge israelske premisser til grunn for debatten, mener de israelske iakttagerne.Med en slik grunnholdning er det ikke så unaturlig at temperaturen stiger og ordbruken skjerpes når ambassadør Shomrat er i hardt vær. Og det er hun etter uttalelser som vanskelig kan tolkes som noe annet enn kritikk av kongehuset for manglende medfølelse overfor det den vesle jødiske minoriteten i Oslo utsettes for.

Bør lytte.

Det er en kritikk de færreste nordmenn er villig til å godta. Uten reell mulighet til å svare, står samtidig kongehuset ganske maktesløst overfor denne type kritikk. Og nettopp fordi dette kom fra en viktig utenlandsk ambassadør, ble det utenriksminister Jonas Gahr Støre som i første rekke måtte tilbakevise anklagene fra den israelske ambassadøren.Det ble gjort klart og saklig, og burde egentlig ikke hisset opp israelerne. Snarere burde man også i Jerusalem lytte meget intenst når utenriksminister Støre får følge av tidligere stortingspresident Jo Benkow og forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Anne Sender.

Grenseoppgang.

Begge disse to er blant Norges mest profilerte jøder, og ingen av dem kan mistenkes for å gå Israel-kritikernes ærend. Samtidig tydeliggjør deres skarpe reaksjon på Shomrats uttalelser at det ikke er slik at Israels ambassadør snakker på vegne av norske jøder. Like klart viser det som har skjedd de siste to døgn, at det er galt å sette likhetstegn mellom staten Israels offisielle politikk og det den norske jødiske minoriteten mener.Nettopp dette har vært en av grunnene til at norske jøder med ujevne mellomrom har opplevd å bli trakassert på en måte som noen ganger nærmer seg forfølgelse - som når synagogen blir beskutt.Slik har denne saken bidratt til en nyttig grenseoppgang.

Sterk frustrasjon.

Det er ikke første gang en utenlandsk ambassadør kritiserer norske holdninger, både den forrige og nåværende amerikanske ambassadøren har gjort det. Den siste for bare noen uker siden som en reaksjon på at Statens pensjonsfond av gode og etiske grunner trakk seg ut av den amerikanske dagligvarekjeden WalMart. Også tidligere israelske ambassadører har i klartekst gitt uttrykk for hva de mener om norsk Midtøsten-politikk og norsk debatt - og minst en av dem skapte politisk rabalder ved sin mildt sagt udiplomatiske fremferd. Likevel hører det til sjeldenhetene at en ambassadør så tydelig blottlegger den frustrasjon hun føler. Støtten Miryam Shomrat får fra sitt eget utenriksdepartement er nok også et tydelig signal om at hun ikke er alene om å være misfornøyd med norske holdninger. Norge er i ferd med å bli kjent som landet som gikk fra å være en ukritisk Israel-venn til å bli et land der både regjering og opinion er skarpe i sin Israel-kritikk. Dette er en utvikling vi finner i mange vestlige land, men her i Norge er den spesielt tydelig.

Politisk følelsesliv.

Israel tilhørte jo i mange år vårt politiske, religiøse og historiske følelsesliv. Det finnes ikke noe eksempel på at vi som nasjon og folk har hatt et så mangefasettert forhold til et annet land. Men i overgangen mellom 70- og 80-tallet gikk den ubrytelige lojaliteten til alt det Israel foretok seg, i oppløsning. Her som i resten av Europa.Begin-regjeringens krigseventyr i Libanon var en viktig faktor for denne utviklingen. Det samme var den palestinske intifadaen fem år senere. At norske FN-soldater i hele denne perioden var stasjonert i sør-Libanon, og ble vitner til den israelske krigsmaktens fremferd, konkretiserte kritikken i norsk offentlighet.Oslo-avtalen førte igjen til en form for entusiasme for det som skjedde i Midtøsten, men da de israelske høyrekreftene vant valget i 1996, oppdaget raskt en interessert, norsk opinion at den nye israelske regjeringen ikke hadde til hensikt å gå videre på Oslo-avtalens vei.Da ble entusiasmen snudd til skuffelse. Den er nok etterhvert blitt gjensidig.

Selvransakelse?

Norge har hele tiden gitt grunnleggende støtte til Israel. Og den sårhet israelerne nå gir uttrykk for, forandrer selvsagt ikke dette. Dessuten vil det kanskje ikke være bortkastet tid med en smule israelsk debatt om hvorfor forholdet til et land som sto Israel så nært som Norge, har utviklet seg slik det har.Men først må nok de hissigste Norges-kritikerne roe seg ned.