Historie på forskudd

TALEN BLE ERKLÆRT historisk allerede før den ble holdt. Og entusiastiske kommentatorer verden over har ikke nølt med å helle superlativer over den i etterhånd.

Med uovertruffen retorisk kraft serverte da også USAs nye president et innbydende politisk koldtbord. Her kan slitne arabiske demokratiforkjempere finne sin yndlingsrett. Det samme kan Midtøstens modige feminister. Her er fornyet styrke å hente for motløse palestinere, og hvis israelerne ønsker det, kan også de finne trøst i Obamas forsikringer om ubrytelig amerikansk vennskap.

Motstridende håp.

Slik er talen et nytt eksempel på Barack Obamas retoriske genialitet – og på det problematiske ved den. USAs nye president snakker ofte så godt, så åpent og så bredt at enhver kan plukke ut det man selv liker best – og la alt det andre ligge. Slikt gir håp til mange. Det vanskelige er at det ikke er så lett å se hvordan så mange motstridende håp kan la seg forene i politisk bærekraftige løsninger.

Dette kan selvsagt virke unødvendig negativt som reaksjon på en tale en hel verden nå hyller. Etter åtte år med president George W. Bush skal det da også godt gjøres å sutre over en amerikansk president som sprer håp – og ikke oppgitt fortvilelse – med sine taler.

Markert hamskifte.

Det er da også dette som gjør Barack Obama til den han er. Hele hans politiske og retoriske budskap er bygget rundt aksen håp og forandring. Og hans Kairo-tale føyer seg inn i rekken av viktige taler der det er dette budskapet som bankes inn i en lyttende verden. Samtidig tydeliggjorde USAs 44. president det hamskifte som har funnet sted i Det hvite hus: *Talen var kjemisk fri for Bush-mantraet «terrorister» og «terrorisme». Snarere snakker Obama om voldelige ekstremister som volder vel så mye død og ødeleggelse i den muslimske verden som i den vestlige. Han snakker felles sak der forgjengeren, like forgjeves som snevert, snakket om USAs. *Korsfarertonen «den som ikke er med meg, er mot meg», gjelder ikke lenger. Obamas hånd er den utstrakte, ikke den knyttede. For dagens amerikanske ledere erkjenner at den knyttede hånds strategi har skapt mer vold og mer terrorisme enn den har bekjempet. Nå er det partnerskap som gjelder. Den maktfullkomne alenegang har spilt fallitt. *Verdens eneste supermaktsleder snakker ikke ned til sine tilhørere. Han snakker med dem. Ikke bare minner Obama om Koranens budskap «til oss (alle)». Hans budskap er også troen på løsninger som ivaretar den muslimske verdens verdighet, et nøkkelord som ikke kan overvurderes i forståelsen av denne delen av verden.

*Og som den reflekterte og seriøse israelske avisen Haaretz tidlig slo fast: For første gang behandler en amerikansk president Israel på samme måte som andre viktige land i regionen.

Ikke bare nytt.

Men selv hos en Obama på politisk pilegrimsreise er ikke alt like nytt som det virker. George W. Bush var for eksempel den første amerikanske president som gikk inn for en to-statsløsning i den israelsk-palestinske konflikten. Det samme mente for øvrig den nylig avgåtte og nå nokså diskrediterte israelske statsminister Ehud Olmert. Han mente en slik løsning var helt avgjørende for Israels evne til å overleve som en jødisk stat.

Barack Obama er av samme oppfatning. Men så langt er han like fjernt fra å finne den politiske formelen som skal virkeliggjøre visjonen.

Det som skiller president Obama fra forgjengerne Clinton og Bush, er blant mye annet at han allerede fra starten av sin presidentperiode har satt Midtøsten høyt på sin politiske dagsorden.

Dramatisk arv.

I motsetning til sine forgjengere venter ikke Barack Obama – han har ikke råd til det. Bill Clinton kom til makten (1992) mens verden fortsatt kjælte for den optimisme Sovjet-imperiets sammenbrudd hadde skapt. George W. Bush fikk sin presidenttid diktert av terrorangrepene 11. september 2001 – bare knappe ni måneder etter at han avløste Clinton.

Barack Obama har arvet en verden der dens på mange måter avgjørende islamske del går i gal retning: Irak er et slit. Afghanistan går i islamistisk retning. I Libanon kan velgerne denne helgen komme til styrke makten til Hisballahs islamister. Atommakten Pakistan nærmer seg sammenbrudd. Og Iran – som har presidentvalg om en knapp uke – viser liten vilje til å samarbeide om et atomprogram omverdenen frykter.

USAs president kan ikke utsette dette til et mulig gjenvalg i 2012. For Obama vet mye av dette vil dominere hans første presidentperiode. Og han vet det er nå han ikke må overlate til andre krefter å legge premissene for det som skjer.

Pessimisme som realisme.

Dette er en del av forklaringen på at USA nå ser ut til å sette krefter inn på å finne en løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Den som så ofte – med både rette og urette – utnevnes til «alle konflikters mor». Oddsene for en lykkelig løsning er ikke akkurat overveldende. I Israel vil Netanyahus regjering bruke både rå kraft og politisk kreativitet for å hindre opprettelsen av en levedyktig palestinsk stat. Og på palestinsk side finnes det ingen som med autoritet kan inngå smertefulle kompromisser på folkets vegne.

Selv i håpslyset av Barack Obamas Kairo-tale er det fortsatt slik at i Midtøsten er det pessimistene som er de største realister.

Skjult virkelighet.

Men det finnes en annen virkelighet bak dette mørke, storpolitiske sceneteppet. For vel har både USA-hatet og islamsk fundamentalisme i årevis vært på fremmarsj, men det finnes også en voldstretthet å spore. Og vi som har noe av vår erfaringsbakgrunn nettopp fra denne delen av verden, husker også den latente USA-beundring som eksisterer i mange arabiske land. Frykt, mistenksomhet og forakt, javel, men også andre følelser er en del av en sammensatt folkedypsjel.

Barack Obamas budskap fikk en Hamas-talsmann til å minnes Martin Luther Kings historiske «I have a dream»-tale. Det er en tankevekkende, spennende og oppmuntrende sammenligning. Ikke fordi den er så original – men fordi observasjonen kommer fra Hamas.

Fra håp til handling.

For politikk er ikke «bare» harde fakta og maktfulle realiteter. Politikk er også tro og håp. Og dersom troen og håpet slår rot, kan de vokse frem som nettopp politiske realiteter. De blir en kraft i seg selv, og utgjør politikkens irrasjonelle dynamikk. Noen ganger til og med i den gode sak tjeneste.

Denne uken har Barack Obama levert visjonene. Hos mange har han tent nye håp. Det store og åpne spørsmålet er om det er mulig å omforme dette til politiske handling.

Først da blir Kairo-talen historisk. Historien skrives som kjent ikke på forskudd.