"KLASSISK HØYRE!", utbrøt en begeistret Unge Høyre-leder, Torbjørn Røe Isaksen, da han karakteriserte sin forgjenger på talerstolen, partileder Erna Solberg.På mange måter har han rett. Fra talerstolen på Høyres landsmøte tegnet Erna Solberg et samfunnsbilde der enkeltindividets handlingsrom systematisk svekkes under den rødgrønne regjeringen. Det manes frem et bilde av en regjering som er villig til å la den enkeltes frihet ofres på den kollektive konformitets alter. Og det mer enn antydes at stivnet sosialdemokratisk tankegods stenger for de gode løsningene.

Gjenkjennelig grunntone.

Dette er et Høyre det er lett å kjenne igjen. Det åpne spørsmålet er om folk flest kjenner igjen denne virkelighetsbeskrivelsen av kongeriket Norge anno 2008.Erna Solbergs medievennlige spissformuleringer fra en rekke intervjuer de siste dagene, glimret likevel ved sitt fravær. Hun gjentok ikke den dristige anklagen om at de rødgrønne dyrker frem økte klasseskiller. Hun droppet også sin sammenligning mellom dagens politiske regjeringskurs og den kamp et stivnet Arbeiderparti på 80-tallet førte mot et åpnere samfunn.Det var likevel mer enn nok i talen til at landsmøtedelegatene kjente igjen grunntonen fra bedre Høyre-tider enn denne.

Tomrom i sjelen.

Samtidig har det vært et markert skifte i Høyres retorikk siden katastrofevalget for tre år siden. I går ble skattelette bare nevnt med én eneste setning i den 51 minutter lange landsmøtetalen. Og markedsadopterte moteord som "konkurranseutsetting" og "privatisering" er erstattet med mykere og åpnere begreper som "mangfold" og "maktspredning".Det er en nødvendighet for et parti som etter 2005-valget var "ideologisk bankerott", for å låne Torbjørn Røe Isaksens usedvanlig ærlige karakteristikk. Et parti som "har et tomrom i sjelen som må fylles".

Nødvendig grensedragning.

Vi skal ikke undervurdere det forsøk på idédebatt som nå foregår på høyresiden i norsk politikk. Denne samtalebølgen startet rundt restene av det en gang så hederskronte Minerva og tenketanken Civita. Denne uken kom pamfletten "Et samfunn med mangfold og maktspredning" signert en rekke Høyre-politikere, samt Unge Høyre-lederens spenstige bok "Høyre om! - For en ny konservatisme". For første gang på mange år finner vi tilløp til en organisert selvkritisk idédebatt blant norske konservative.Ikke minst Torbjørn Røe Isaksens klare grensedragning mot den markedsnaive liberalismen er interessant - og nødvendig. Det samme er hans kraftfulle understrekning av at fellesskapet spiller en avgjørende rolle i konservativ tankegang. Noe Høyre til tider har glemt, ifølge den ungkonservative lederen.Vi ser at denne nyorienteringen gir seg utslag også i Erna Solbergs landsmøtebudskap. Og blir godt mottatt av hennes egne.

Kannestøpernes selskapslek.

Dette kan vise seg å verre viktigere for Høyre akkurat nå enn de utallige spekulasjonene rundt fremtidige samarbeidspartnere. Ingen selskapslek er mer populær blant politiske kommentatorer enn akkurat denne, og Høyre presses daglig av journalister og politiske motstandere som avkrever partiet et svar.Den konvensjonelle visdommen er at partiet taper på ikke å klargjøre hvor det står. Det er slett ikke så sikkert. Snarere har Høyre det meste å tape på å velge mellom Fremskrittspartiet eller Venstre/Kristelig Folkeparti før selve stortingsvalget.Velger Solberg Fremskrittspartiet, vil det med den politiske tyngdelovens kraft drive Venstre og Kristelig Folkeparti over i armene på Arbeiderpartiet. Sier hun blankt nei til Fremskrittspartiet til fordel for de to sentrumspartiene gjør hun ikke bare Siv Jensen rasende. Hun vil også få en god del av Høyres velgere, tillitsvalgte og bidragsytere mot seg. Et splittet parti kan bli resultatet.

Enkel og forståelig strategi.

Der Lars Sponheim har alt å vinne på å trekke en krystallklar grense mot Fremskrittspartiet, har Erna Solberg det meste å tape.Det er rett og slett umulig for henne - og heller ikke tvingende nødvendig - å velge samarbeidspartner nå.Derfor kan hun i sin landsmøtetale snakke med tilkjempet begeistring om Høyres rolle som brobygger og slå fast at "Høyre vingler ikke. Høyre viker ikke." Hun kunne lagt til: "Høyre velger ikke."Dagens Høyre-strategi er både enkel, forståelig og nødvendig: Partiet vil se hvilke muligheter valgresultatet i 2009 åpner eller stenger før det går inn i noe som kan bli det mest krevende samarbeidsspill noen gang i Høyres historie. I mellomtiden nøyer Erna Solberg og resten av partiledelsen seg med de gjentatte besvergelsene om at et borgerlig flertall må gi borgerlig regjering.Så enkelt er det imidlertid ikke.

Politisk historieforfalskning.

Derfor var det på grensen til politisk historieforfalskning da Erna Solberg i går proklamerte at den samarbeidssannhet som Høyre har levd etter "de siste femti årene holder vann den dag i dag". Det hjelper ikke om hun påberoper seg Høyre-høvdinger fra C.J. Hambro til Kåre Willoch. For samarbeidssituasjonen er fundamentalt ny. For første gang er ikke Høyre det største partiet i en mulig koalisjon. Og for første gang er et av samarbeidsalternativene bygget på at Høyre må si nei til sine gamle sentrumsvenner.Og enda mer avgjørende: Det udiskutabelt største partiet til høyre for den politiske midtstreken er et "radikalt ikke-konservativt, ikke-borgerlig, ikke-moderat parti", for enda en gang å låne karakteristikker fra spissformuleringenes uuttømmelige kilde, Torbjørn Røe Isaksen.Det er en dramatisk situasjon for Høyre.

Uten skygge av tvil.

Høyres mareritt er selvsagt hvis det oppstår en situasjon der partiet lar seg presse til å bli juniorpartner i en regjering med Fremskrittspartiet som nyslått valgvinner. Da hjelper det lite om partiets utrettelige gruppesekretærer har funnet 255 saker fra denne stortingsperioden der alle de fire "borgerlige" partiene er enige. (Sak 41 er for øvrig videreføring av fjellrevprosjektene i Oppdal og Finnmark.)Det er på denne fremtidsbakgrunnen vi må forstå det at Erna Solberg under gårsdagens pressekonferanse uten skygge av tvil eller tolkningsmulighet slo fast at Høyre står ved alle forlik partiet har underskrevet - fra handlingsregel til klimaforlik. Slik sier hun samtidig svært mye om hvor den politiske tålegrensen går for Høyre i fremtidige regjeringsforhandlinger. På denne måten fjerner vi oss fra de politiske kannestøperiene, og nærmer vi oss den politiske substansen.Det er jo den som til slutt teller.