EN GANG VAR The Jerusalem Post en viktig avis. For alle oss som med jevne mellomrom arbeidet i Israel, var den uunnværlig. Solid og analytisk rapporterte den fra og om det israelske samfunnet.
Men det er lenge siden. Den ble overtatt av eiere og medarbeidere som er trygt plassert et godt stykke ute på den israelske høyresiden, og det er lenge siden man kunne finne troverdig informasjon der. Dessverre.
Urimelig.
Denne uken har The Jerusalem Post rapportert om norsk antisemittisme. Med mildt sagt diskutable kilder kan avisen fortelle at denne ideologiske giften har «eksplodert» i Norge. Kristin Halvorsen og Håkon Gullvåg henges ut som noe i nærheten av antisemittismens frontsoldater i det kalde nord.
Det er så urimelig som det kan bli. Derfor er det da også en lettelse at Imre Hercz – selv feilsitert i den israelske avisen – tar til motmæle. Det finnes få her i landet det er mer verdt i lytte til i saker som denne, enn nettopp ham. Han overlevde Holocaust, og har siden tidlig på 50-tallet bodd i Norge. Siden har Imre Hercz fulgt og merket svingningene i nordmenns forhold til Israel.
De har vært dramatiske, og det er ingen tvil om at Norge er av de vestlige land med sterkest Midtøsten-engasjement og tydeligst Israel-kritikk. Årsaken er sammensatt, men et av flere viktige element er nok Oslo-avtalens skjebne.
Men det er meget langt fra en aktiv Israel-kritikk og til like ufyselig som farlig antisemittisme.
Det er dette Imre Hercz ser når han overfor NTB slår fast at «det er uriktig å si at Norge er antisemittisk. Folk flest er ikke antisemitter.».
Den ekstreme israelske høyresiden ser det annerledes. Der betraktes nærmest all kritikk av Israel synonymt mot jødehat. Både av ideologiske og taktiske grunner. For dersom det lykkes å plassere kritikerne i antisemittismens stinkende bås, har man også ufarliggjort kritikken. Derfor blir det også så viktig å utvide selve begrepet – og bruken av det.
Æreskjelles.
Her i Norge ser vi dette tydeligst i publikasjonen NIS-info fra det såkalte «Senter mot antisemittisme». Leser man den, virker det som de fleste som engasjerer seg i norsk Midtøsten-debatt, går jødehatets ærend. Det får vi tåle. Men ekstremisme i sin mest rendyrkede form blir dette først når Anne Sender – Det Mosaiske Trossamfunds kloke og profilerte forstander – anklages for å stå bak en av «de mest antisemittiske norske hendelser anno 2008-2009».
Grunnen er hennes kritikk av ekstreme israelske settlere – en bevegelse i skarp konflikt med de fleste, også i det mangfoldige israelske samfunnet. Anne Sender anklages for å demonisere «jøder, deres rabbinere og jødedommen». Hun er for øvrig i godt selskap, også rabbiner Michael Melchior æreskjelles for å demonisere «ærlige og idealistiske jøder».
Ikke bare tøv.
Slikt er selvfølgelig ikke bare rent tøv, det er også rendyrket – og i norsk sammenheng – marginal ekstremisme. Derfor har den vanligvis ikke krav på interesse. Men det er de samme kreftene som fremstår som The Jerusalem Posts sannhetsvitner.
Så blir da også resultatet deretter.
Det finnes jødehat – også i Norge. Antisemittismen viser seg frem i både gammel og ny form. Derfor kan den øvelse i ekstremisme som The Jerusalem Post, NIS-info og andre inviterer til, være farlig. Nettopp fordi påstandene er så hinsides, kan den gjøre oss sløve for det virkelige jødehatet og devaluere den frykt og det sinne vi bør mobilisere i møtet med antisemittismen.
Kommentarer