FOR TIL NESTEN ALLE TIDER har krigsherrene også ført en kamp om opinionens gunst og menneskenes sinn. Vår egen medietid har gjort denne kampen viktigere enn noensinne.
Derfor er det selvsagt ingen tilfeldighet at Israel nekter å slippe journalister til på Gaza-stripen. Like lite som det er en tilfeldighet at beslutningen i Israels egen Høyesterett om å åpne for en begrenset journalistinnreise, effektivt treneres. Det blir bare patetisk når israelske talsmenn forsøker å fremstille det som om det er journalistenes sikkerhet landet er bekymret for.
Det er det så definitivt ikke. Snarere handler det om det som på fagspråket kalles «informasjonsdominans».
Tryllering.
I flere tiår var det nærmest en selvfølge at den tilhørte Israel. Først med den brutale krigen mot PLO i Libanon i 1982 ble trylleringen brutt, og vestlige medier oppdaget at konflikten hadde minst to sider. De fleste av ofrene befant seg dessuten som oftest på den siden som ikke var israelsk.
Medienes tilværelse ble en garanti for at sivilbefolkningens lidelser ikke ble oversett. På samme måte som amerikanerne opplevde det i Vietnam, fikk israelerne erfaring for at ingen kan vinne opinionen i en TV-overført krig.
Derfor passet det så godt at denne krigen føres mot et område der det er mulig å stenge de internasjonale – og spesielt de amerikanske – mediene ute. I alle fall når også Egypt ser seg tjent med det. Men så har da aldri egypterne hatt sans for fri journalistikk.
Ikke lukket.
Tross dette er det slett ikke riktig at Gaza er «hermetisk lukket», slik noen fremstiller det. Bare i tirsdagens utgave av Aftenposten ble det trykket sterke og talende Gaza-bilder signert Mahmud Hams, Baz Ratner og Khalil Hamra. Tre fotografer som arbeider for de store nyhetsbyråene AFP, Reuters og AP. Dyktige palestinske kolleger som ikke bare deler skjebne med resten av Gazas befolkning, men som også kan formidle det de opplever.
Dessuten er flere større nyhetsmedier, bl.a. Al-Jazeera, nå til stede i Gaza. Disse er viktige premissleverandører i kampen om å formidle Gaza-virkeligheten ut til resten av verden.
Den teknologiske utviklingen har dessuten gått i informasjonsfrihetens favør. Kanskje er det ofrene for krigens råskap som er fremtidens krigsreportere, slik Robert Fisk skriver i London-avisen The Independent (sitert i Dagbladet).
USA-medier viktigst.
Men bare kanskje. For dramatiske øyenvitneskildringer og gripende beretninger kan ikke erstatte journalistisk troverdighet. De beretningene som selve mediet med tyngde stiller seg bak, har også størst gjennomslag. Også derfor er det så viktig for dagens politiske ledelse i Israel at amerikanske TV-selskaper ikke får adgang til dagens groteske Gaza-virkelighet.
Vi kan like eller mislike det, men det er når dette skjer, at kravet om en stopp i krigshandlingene virkelig har mulighet til å få politisk gjennomslag.
Villnis.
For en journalist er det å dekke en krig samtidig å bevege seg i et informasjonsvillnis. Ikke uten grunn er det fortsatt den amerikanske senator Hiram Johnsons legendariske ord fra 1917 som siteres flittigst når medienes rolle i krig diskuteres: «Krigens første offer er sannheten.».
Ordene brukes for å minne journalister og redaktører om hvor utsatt faktabasert sannhet er når krigens parter også slåss om virkelighetsoppfatning, sympati og støtte. Den brukes i debatten om mediene lar seg misbruke av dyktige myteskapere som i de fleste konflikter finnes på begge sider av frontlinjen. Og den er et veiledende utropstegn til verdens lesere, lyttere og seere om krigsjournalistikkens fallgruber. En journalistikk som ofte er fratatt muligheten til å gi et helhetsbilde av konflikten. Det er jo ikke uten grunn at briten Philip Knightleys klassiske bok om mediene og krig bærer undertittelen «Krigskorrespondenten som helt, propagandist og myteskaper».
Tøvete.
De siste dagene har medienes bruk av legene og Palestina-aktivistene Erik Fosse og Mads Gilbert blitt kritisert. Siv Jensen har hisset seg opp over at de brukes «usensurert», som hun uttrykte det i NRK tirsdag. (Hva skulle i så fall «sensureres», Siv Jensen, og av hvem?)
Dette er en tøvete debatt. Selvsagt er norske leger i Gaza en verdifull kilde for mediene. Og nettopp fordi de er så alene der som internasjonale øyenvitner, blir de ekstra viktige.
Medienes problem er ikke to modige leger som med en like tilkjempet som fortvilet ro forteller om det menneskelige helvete de opplever på Shifa-sykehuset. Det virkelige problemet er at internasjonale medier ikke selv får mulighet til å tegne et bilde av det som nå skjer der bombene rammer.
Kommentarer