DET FÅR VI VITE i løpet av kort tid – kanskje allerede i dag. Fredag gikk søknadsfristen for stillingen ut, og det er varslet at søkerlisten snart skal offentliggjøres. Den vil vise hvilke tunge samfunnsnavn som er aktuelle – hvis det da finnes slike på listen.
For sett utenfra har prosessen med å finne Datatilsynets nye direktør vært noe underlig. Allerede 1.oktober ga Georg Apenes daværende statsråd Heidi Grande Røys beskjed om at han kom til å slutte i april, men uten at det resulterte i noen utlysning av stillingen. Først for et par uker siden kom det en ambisiøs utlysing med kort søknadsfrist, og et hodejegerfirma som «medansvarlig».
Slikt tyder enten på dårlig departementalt ansettelseshåndverk eller at Regjeringen allerede har bestemt seg for hvem som får jobben.
Dramatisk vekst
Søkerlisten vil kunne fortelle noe om akkurat dette. Kanskje vil den også fortelle om Regjeringen fortsatt ønsker en personvernkriger på denne sentrale posten, eller om man benytter muligheten til å sette inn en forsiktig puddel som ikke lager for mye høylytt bråk på personvernets vegne.
I så fall bryter man med det som etter 30 år og to direktører kan kalles en tradisjon.
Helge Seip – redaktør og Venstre-politiker – styrte Datatilsynet de første ti årene. Georg Apenes – også journalist og politiker – har gjort det de siste tyve. I løpet av disse tre tiårene har Datatilsynet vokst fra tre til et 40-talls medarbeidere. Men så har da også hele den verden som tilsynet skal vokte over, vokst dramatisk.
Vikende front
Hele denne periode har personvernet ikke bare vært på vikende front, oftest har dets forkjempere vært på det tapende laget. Det orwellske skrekksamfunn – «1984» – som vi en gang var redd for, er forlengst blitt en del av vestlig dagligliv i den grad at virkeligheten overgår fantasien.
På felt etter felt har vi gitt etter for krav om overvåking og kontroll. Og ikke minst etter 11.september er det nærmest blitt et politisk mantra at vår egen sikkerhet hviler på en stadig sterkere inngripen i den enkeltes privatsfære. Dette har vært politisk opportunt fordi det har gitt folk flest et – ofte falskt – bilde av at politikerne kan beskytte oss mot det meste. Men utviklingen har også vært aktivt stimulert av en gigantisk sikkerhetsindustri med teft for ordninger som genererer arbeid og inntekter.
Fartsblinde
Vi er blitt nesten fartsblinde for en samfunnsutvikling som det er stadig vanskeligere å reversere. Også fordi – som Apenes formulerer det i Personvernrapporten 2009 – «litt forvirrende er det av og til at personvernets fiender er usedvanlig hyggelige, omsorgsfulle og ivrige etter å tilby oss trygghet og forutsigbarhet...»
Og det er det jo alltid så vanskelig å si nei til.
Debatten om EUs datalagringsdirektiv representerer forresten et brudd på den blinde og noe naive troen på at bare alt blir registrert, ja, så lukker vi oss ute fra verdens ondskap. I Norge – som i noen andre europeiske land – aner vi en bred og effektiv motstand etter mange års ukritisk aksept av et overvåkingssamfunn de fleste aldri har ønsket og ingen har vedtatt.
Det passer nok Stoltenberg-regjeringen godt at Apenes er ute av direktørstolen før det endelige politiske slaget om Datalagringsdirektivet skal stå.
Vanskelig motstander
For noe av det som har kjennetegnet Georg Apenes, er en like prinsipiell tilnærming som usedvanlig klar tale. Det har gjort ham til en vanskelig motstander for alle «hensiktmessighetsovervåkerne». Alle dem som ved enhver korsvei predikerer «det-er-ikke-så-farlig»-evangeliet, og som slik bidrar til et samfunn fjernt fra det som dyrker hvert enkelt individs rett til personvern.
Men nettopp fordi Apenes har vært en så kompromissløs og dyktig personvernkriger, er han ganske upopulær blant de mange tilpasningsdyktige. Slikt sies selvsagt ikke rett ut, men det tyter frem i halvsagte og usagte sammenhenger. Og nettopp derfor er det så spennende og avgjørende hvem Regjeringen vil ha som hans etterfølger.
Man kan jo velge en grå byråkrat eller jurist med papirene udiskutabelt i orden, men uten vilje og evne til å starte de personverndiskusjonene som er en forutsetning for at utviklingen ikke går helt over styr. Slik vil Datatilsynet få en tannløs profil i en fremtid der dets oppgaver vil bli viktigere enn noensinne. Og slik vil Datatilsynet miste den dagsordensettende premissmakt det har hatt i hele sin historie.
Eller kanskje Regjeringen og administrasjonsminister Rigmor Aasrud har gitt de innleide hodejegerne beskjed om å finne en samfunnsprofil med evne til både prinsipiell tilnærming og debattglad formuleringsevne.
Det får vi snart vite.
Helt avgjørende er det imidlertid at vi kan ha tillit til at Norges nye personvernforkjemper har kraft og vilje til å leve opp til Datatilsynets eget «motto»: «Leverandør av motforestillinger.»
Det trengs mer enn noen gang.
Kommentarer