I kveld inntar Carl I. Hagen igjen menigheten Levende Ords talerstol i Bergen. Under fjorårets forestilling rakk han å påkalle sommer-Norges interesse ved å fornærme landets muslimske minoritet - selvsagt til stormende jubel fra pastor Enevald Flåten og hans entusiastiske tilhengere.

Denne sommeren

er ikke Fremskrittspartiets leder alene på den religiøse parketten. Det er valg, og for flere av partiene er de tradisjonsrike kristne sommerstevnene en anledning til å få en ofte marginal, men likevel viktig velgergruppe i tale. For Kristelig Folkeparti er et fortsatt grep om store grupper av de kristne velgerne avgjørende for et godt valgresultat, mens det for Fr.p. representerer en ny og overraskende mulighet for økt oppslutning.Igjen viser dette hvordan så mye i norsk politikk har forandret seg de siste årene: Vi skal ikke langt tilbake i tid før det var helt utenkelig at Fr.p. skulle konkurrere med Kr.F. om stemmene til de mest konservative kristne velgerne.

Tydeligere enn på flere tiår

ser vi nå at konservative religiøse grupperinger griper inn i en norsk valgkamp. Tendensen har vi sett lenge, men muligheten for en kjønnsnøytral ekteskapslov har i år virket mobiliserende.Et markert eksempel er når Kommisjonen for Rettferdighet og Fred i Oslo katolske bispedømme advarer mot å stemme på Arbeiderpartiet, SV og Venstre. Riktignok har kommisjonens leder, Håkon H. Bleken, i ettertid løpt fra en slik tolkning. Men når det i uttalelsen heter at de tre partienes programmer "vil fjerne folks moraloppfatning ytterligere bort fra et bibelsk ståsted, noe som vi alle bør tillegge betydelig vekt når det gjelder politisk valg", er nok ikke katolske velgere i tvil om hva som menes.

Like tydelig er det opprop

mot en kjønnsnøytral ekteskapslov som 25 kristne og muslimske ledere - med biskop Olav Skjevesland i spissen - på Sørlandet har formulert. Etter å ha stilt spørsmålet om kirker og institusjoner som ikke tilpasser seg en ny lov vil møte "tvang og straffereaksjoner", avsluttes oppropet med en advarsel om at "viktige samfunnsverdier og religiøse prinsipper står på spill. Disse kjensgjerningene bør veie tungt ved høstens stortingsvalg."Med andre ord: Stem ikke på Ap., SV eller Venstre.Hverken den katolske kommisjon eller den sørlandske koalisjon sier direkte at de har sitt mandat fra en høyere makt. Det gjør pastor Enevald Flåten. I et brev til sine ledere skriver han at "menigheten har fått autoritet til å påvirke utfallet av dette valget". Slik føyer den ivrige pastor seg inn i en historisk tradisjon der religiøse ledere har påberopt seg guddommelig autoritet.

Også menigheten Levende Ord

skal bruke denne til å bekjempe de partiene som ønsker en kjønnsnøytral ekteskapslov. Men pastor Flåtens prosjekt er mer dyptgripende: Han ikke bare "ber om at den regjeringen vi har skal få fortsette", slik han forteller til Bergens Tidende, men vil også ha Fr.p. med som regjeringspartner.På denne måten utgjør den ekspansive frimenigheten i Bergen en del av presset som utøves mot Kr.F.-ledelsen for å godta et tettere samarbeid med Fr.p. Og det er selvsagt ikke politiske hovedlinjer eller praktisk det argumenteres med, det er viljen til å bevare det som fremstilles som en gudgitt samfunnsordning.Slik minner sommerens situasjon oss om at politikk og religion bare noen få tiår har levd en stort sett atskilt tilværelse. Gjennom mesteparten av vår politiske historie har kristne ledere gjort sitt beste for å øve politisk innflytelse gjennom bruk av trosargumenter.Et paradoks i denne sammenheng er at den norske kirken - uten å påberope seg en guddommelig vilje - sjelden har vært så tydelig i forhold til generelle politiske spørsmål som de siste årene:Samtlige biskoper var klare motstandere av Irak-krigen, og Oslo-biskop Gunnar Stålsett ble krigsmotstandens frontfigur. På samme måte har kirken vært en profilert motstander av forurensende gasskraft, i denne saken med Bjørgvin-biskop Ole D. Hagesæther i førersetet. Og senest denne uken har biskop Ole Christian Kvarme i en offisiell kirkelig høringsuttalelse rettet meget sterk kritikk av forslaget til ny utlendingslov.

Denne kirkerollen

er overraskende raskt blitt en akseptert del av den politiske debatten. Så akseptert at oljeminister Thorhild Widvey raskt måtte be om unnskyldning, etter at hun lett irritert kommenterte biskopenes gasskraftmotstand med replikken: - Kirken bør holde seg unna politikk og heller fylle opp tomme benkerader.Så enkelt er det nok ikke.

Harald Stanghelle er politisk redaktør i Aftenposten