Pessimisme som realisme

HÅPLØST. "Det er tid for et nytt Midtøsten," proklamerte USAs utenriksminister i går. Dessverre tar hun feil. Det er bare pessimisme som er realisme i dagens Midtøsten.

FREDSLEKEN. Mens bombene fortsatt taler maktens utvetydige språk, er fredsleken begynt i Midtøsten. I dag møter Condoleezza Rice sine viktigste kolleger i Roma for å snakke løsninger, men så lenge palestinerne og libaneserne holdes effektiv utenfor, kan de ikke lykkes utover den skjøre overflateenighet vi har sett så mye av i denne brennbare delen av verden. Snarere legges et grunnlag for mer vold.

Forandret klima.

Det er flere år siden Israel har møtt så liten kritikk for en større militæraksjon som det vi har vært vitne til de siste ukene. Verdenssamfunnet - med USA i lederrollen - har mer eller mindre stilltiende akseptert angrepene, først mot Gaza og så mot Libanon. FN og EU har riktignok formulert sine protester, men ikke i spesielt skarpe ordelag. Og den viktigste av alle internasjonale aktører, president George W. Bush, har på sin side støttet formålet med den israelske krigføringen.Klimaet i internasjonale Midtøsten-holdninger har forandret seg markert i løpet av kort tid. Det kan få langsiktige og dramatiske konsekvenser.

Sammensatt.

Bakgrunnen for dette er sammensatt, men blant de mest sentrale peker tre hovedårsaker seg ut:* Da palestinerne i januar brukte stemmesedlene til å gjøre opprør mot vanstyre og korrupsjon ved å velge Hamas-bevegelsen inn i regjeringskontorene, mistet de samtidig mye politisk støtte og sympati. Der mer sekulære Fatah-talsmenn kunne påkalle vestlige reaksjoner under israelske angrep, er Hamas isolert. Derfor "aksepteres" israelske angrep, ødeleggelse av livsnødvendig infrastruktur og selv kidnapping av palestinske regjeringsmedlemmer. Verdenssamfunnet har i virkeligheten langt på vei devaluert seg selv fra å være aktør til å bli tilskuer, og det tyngste presset mot Israel eksisterer ikke lenger. Palestinerne er igjen alene med sin skjebne, og dets valgte ledere er definert som pariakaste. * Hizballah-rakettene mot Haifa delte brikkene i det israelsk-libanesiske spillet ut på ny. Ingen regjering kan stilltiende sitte og se på at landets tredje største by terroriseres av raketter avfyrt fra et naboland. Det visste selvsagt også Hizballah-ledelsen og strategene bak dem. De gjentatte angrepene på Haifa har opinionsmessig bidratt til å legitimere de voldsomme angrepene på Libanon, også når de ikke står i noe forhold til hverandre. Det er da også verdt å merke seg at flere arabiske land, som Egypt og Saudi-Arabia, har kritisert Hizballah for denne gangen å ha gått for langt. * Men kanskje viktigst: Den såkalte krigen mot terror er den akse amerikansk utenrikspolitikk nå dreier rundt. Ingen har vært flinkere enn israelerne til å spille opp til dette faktum. Langt på vei har Israel lykkes i å overbevise Bush-administrasjonen om at kampen mot Hamas og Hizballah er identisk med kampen mot al-Qaida - og det til tross for at forskjellene er mer dominerende enn likheten. Dette har imidlertid gitt Israel friere tøyler til å forfølge sin egen politiske og militære agenda enn landet har hatt på mange år. Og knapt noe land er i stand til å bruke en slik mulighet mer aktivt enn Israel.

Tragisk oversett.

I Beirut står FNs nødhjelpskoordinator Jan Egeland og varsler om grove brudd på folkeretten, men blir tragisk nok oversett av verdensamfunnets viktigste aktører. Like passivt møtes de fortvilte oppfordringene til internasjonal handling som kommer fra Libanons regjering - og det bare et drøyt år etter at den lovende sedertrerevolusjonen ga landet en ny regjering og et nytt håp. Igjen er Libanon utpekt som lekeplass for regionens mest uforsonlige konfliktmakere - og en arena for kollektiv avstraffelse.Det er i denne situasjonen at USA og Israel ikke bare står skulder ved skulder - slik det ble demonstrert i Jerusalem i går - men også signaliserer til omverdenen at en våpenhvile skal dikteres på deres premisser når tiden er "moden" for det.

Ikke veien å gå.

Hvis en holdbar fred er målet - for ikke å snakke om "et nytt Midtøsten", slik utenriksminister Rice så optimistisk formulerer det - er dette definitivt ikke veien å gå. En internasjonal fredsstyrke på et slikt grunnlag vil ikke ha livets rett. Snarere vil dette bli oppfattet som at USA enda en gang ikke skjønner grunnleggende stemninger i den arabiske verden, og heller ikke er villig til å se andre løsninger enn det som passer supermakten selv.Det har allerede gått galt i Irak. Palestina er forlengst blitt et verkende politisk og menneskelig sår uten antydning til håp. Og i Libanon bygges det nå hat der det for bare uker siden sydet av optimisme.Slik formes et Midtøsten der det meste kan gå forferdelig galt. Og kommer til å gjøre det.

Les også

Siste fra Stanghelle

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste nytt