ETTER UKER med politisk maktkamp kan Benjamin Netanyahu igjen innta det israelske statsministerkontoret – ti år etter at han sist forlot det. Det gjør han i spissen for en koalisjonsregjering med sterke innebygde motsetninger.
Likevel er det for lettvint å skrive den nye israelske regjeringens nekrolog. Israel har tradisjon for stormfylte regjeringsmøter der man ikke akkurat fungerer som et samstemt kollegium. Koalisjonsregjeringene har vært mange og uensartede, og det er dumt å undervurdere Benjamin Netanyahus politiske kløkt og maktvilje.
Fredstorpedo.
Den ferske regjeringen må uansett tåle betegnelsen den mest høyrevridde i landets historie. Sensasjonen er selvsagt utnevnelsen av den upolerte og retorisk så brutale Avigdor Lieberman fra partiet Israel Beitenu til utenriksminister. Han snakker gjerne om å bombe, drukne og forvise – og bruker termer om palestinerne som minner uhyggelig om rendyrket rasisme.
Dessverre finnes det ikke et eneste argument til støtte for at Lieberman har noe positivt å bidra med i et fredsperspektiv. Det har knapt Netanyahu heller. I sin første statsministerperiode gjorde han sitt beste for å torpedere Oslo-avtalen – det samme gjorde palestinske ekstremister – og han var en intens motstander da Ariel Sharon tvang israelske bosettere ut av Gaza.
Israelere i mange politiske leire er bekymret for hva den nye Netanyahu-regjeringen vil gjøre med landets forhold til resten av verden. Og avtroppende statsminister Ehud Olmert mener den vil bringe Israel ut i en «internasjonal isolasjon uten sidestykke».
Fortsatt USA-vennskap?
Forholdet til USA er avgjørende. President Obama er møtt med usikkerhet i Israel, og det er interessant å registrere at landets ambassader er begynt å spre Obama-kritiske artikler til sine mange kontakter.
Obama-administrasjonen har på sin side ikke akkurat jublet over utsiktene til en sterkt høyreorientert Netanyahu-regjering. Man vet inderlig godt at den vil gjøre det vanskeligere å finne løsninger som inkluderer både palestinerne og resten av regionen. Der finner man både Syria og Iran, og USAs ferske president har sendt politiske følere til begge disse to tidligere så bannlyste statene.
For både USA og Israel vet at blant de mange uløste konfliktene er den rundt Irans atomprogram en av de vanskeligste. Og det er ikke sikkert de to tradisjonelt så nære allierte vil bli enige om samme løsning.
Dødsstøt?
Israels arbeiderparti var i nasjonens tre første tiår statsbærende. Det er lenge siden nå, og partiet ble ved dette valget redusert til en skygge av seg selv. Nå hevdes det at Ehud Barak har gitt partiet et dødsstøt ved å gå inn i denne regjeringen.
Partiet – eller det som er igjen av det – er dypt splittet. Og Ehud Barak «er som en hval som svømmer opp på stranden for å begå selvmord», som Ap-medlem og Fred nå-leder Yariv Oppenheimer med israelernes velsignede form for direkthet uttrykker det.
Bare tiden vil vise om all den tvil og bekymring Israels nye regjering møtes med vil bli gjort til skamme. Akkurat nå fremstår den imidlertid som alle pessimisters drøm.
Kommentarer