Pessimister i arbeid

NOE AV DET SISTE Trond Giske gjorde som kulturminister, var å nedsette et lenge bebudet utvalg som har som oppdrag å foreta «en helhetlig vurdering av bruk av økonomiske virkemidler på medieområdet» – «Mediestøtteutvalget».

I dag har det noe pussig sammensatte utvalget kalt inn til høring, og det meste av det som kan krype og gå av sentrale medieinteresser i kongeriket, har meldt seg på. De viktigste unntakene fra dette er NRK – som er holdt utenfor utvalgets mandat – og Berner Gruppen (Dagbladets eier) – som utvalget av ubegripelige grunner ikke har funnet plass til.

Uansett følger en hel mediebransje med på det arbeidet som foregår. For flere av aktørene gjelder det bokstavelig talt liv eller død.

Avislesende folk

Utgangspunktet er en pressestøtteordning som har vært av avgjørende betydning for at den norske avisbransjen er blant verdens sterkeste – og for at nordmenn er blant verdens mest avislesende folk.

Slik sett har både den direkte pressestøtten og momsfritaket fungert etter hensikten. Dette fordi det har vært en bevisst politikk å styrke det norske skriftspråket ved å stimulere til «hverdagslesning». Og ved at pressestøtten gjør at aviser som ellers neppe ville hatt livets rett, fortsatt kommer ut.

Likevel har det lenge vært snakket om at tiden er moden for en gjennomgang: Først og fremst fordi dagens ordninger er laget i en helt annen tid. Det er da også det siste tiårets dramatiske utviklingstrekk som ligger til grunn for Mediestøtteutvalgets mandat.

To kriser

Viktigst av disse trekkene er selvsagt den posisjon som nettet i dag har som nyhetsformidler og debattarena. Like sentralt er hvordan dette utfordrer papiravisenes tradisjonelle forretningsmodell. For de norske avishusene har dette skjedd samtidig med at finanskrisen førte til et inntektstap mange sliter med å komme over.

En strukturell og en akutt krise møtte hverandre i døren til avishusene – og de to krisene tok like godt følge inn i dem.

Det er ikke akkurat småprinsipper Regjeringen legger til grunn for Mediestøtteutvalget. For der påberopes kravet i Grunnlovens paragraf 100 om at staten har et ansvar for å «lægge Forholdene til Rette for en aaben og opplyst offentlig Samtale». Og her ligger det nærmest ideologiske grunnlaget for at Regjeringen slår fast at «det er et offentlig ansvar å legge til rette for mangfold og kvalitet i norske medier».

Mye å forsvare

Mange norske medieledere vil nok se med dyp bekymring på ethvert utvalg med mandat til å vurdere pressestøtteordningene. Naturlig nok, siden vi har mye å forsvare.

Momsfritaket står helt sentralt i avisøkonomien til de fleste avisene. I det såkalte Bakke-utvalget som for et drøyt tiår siden gjennomgikk pressestøtten, ble det antydet en lav momssats for avisene. Det vakte debatt. Både fordi det brøt med det samme fritaksprinsipp som også gjelder for bøker, men like mye fordi en lav momssats ikke representerer noen form for garanti for at den vil forbli lav.

Det vil de politiske konjunkturene avgjøre.

Den såkalte produksjonsstøtten utgjør 264 millioner kroner (2008-tall). 131 millioner – altså nesten halvparten – av disse går til fem aviser: Dagsavisen, Vårt Land, Nationen, Klassekampen og DagenMagazinet. Ytterligere 20 prosent av totalsummen går til Bergensavisen, Rogalands Avis og Tromsø.

Harde realiteter

Uten noe ønske om å skrive avisnekrologer kan det slås fast at flere av disse avisene vil bli nedlagt i løpet av kort tid dersom produksjonsstøtten faller bort – eller hvis innretningen på den forandres vesentlig.

Bekymringen i Avis-Norge er derfor tuftet på harde realiteter. Det tåles ikke mye omlegging før det rammer mye – og hardt.

Derfor er nok mange mer opptatt av eksisterende ordninger enn av nye grep.

Avisbransjen ble i noen år karakterisert som en solnedgangsindustri. Entusiastiske nettfolk har overgått hverandre i spådommer om papiravisens død. Tross dette har den vist seg usedvanlig seiglivet.

Viktige pessimister

Mediestøtteutvalget kan bli en viktig premissleverandør for den norske medieutviklingen. Men det blir selvsagt helt meningsløst dersom ikke utvalget tar mandatet på alvor, og utreder nettet plass i dette bildet.

I praksis kan dette bety at man bør utrede såkalt «plattformnøytralitet» for momsfritaket – altså en ordning der også innhold på nett er fritatt. Det kan også innebære støtteordninger for kvalitetsjournalistikk, uavhengig av nett eller papir – for eksempel i form av et fond administrert utenfor statsapparatet.

Slikt – og selvsagt mye, mye mer skal tidligere KrF-statssekretær Yngve Sletholm og hans utvalg arbeide med frem til årsskiftet. Det er bare å håper at de kvitter seg med noe av pessimismen først.