Stanghelles kommentar: «Alt i alt»

DET ER ET RYDDIG arbeid Gjenopptagelseskommisjonen i går offentliggjorde. På mange måter kan den leses som en viktig rapport om Treholt-sakens mange omdiskuterte sider. En rapport som leter etter sammenhenger og tvil, og setter disse opp mot Eidsivating lagmannsretts 23 år gamle dom. Slik synliggjøres også dommens sterke og svake sider.

Det er mange av begge deler i en spiondom som i går trolig fikk sin endelige plassering i norsk rettshistorie.

Til alle tider.

Men saken har i snart et kvart århundre vært en nærværende del av norsk samtidshistorie. Den har så definitivt politiske undertoner, men er likevel ingen politisk sak, slik det av og til blir hevdet. For utvilsomt ble reaksjonene på Arne Treholts ulovlige samarbeid med sovjetiske KGB og Saddam Husseins etterretningstjeneste forsterket av den samfunnstemperatur som dominerte da han ble avslørt.

Men Treholt-sakens kjerne er handlinger som til alle tider og i alle samfunn har vært fordømt: En betrodd statens tjener som inngår hemmelig kontakt med andre lands spionorganisasjoner – og tjener penger på det.

Grunnmur.

Det tilhører sakens udiskutable fakta at Arne Treholt var politikeren og diplomaten som inngikk avtaler med en KGB-offiser som var erklært uønsket i Norge. Absolutt ingen – heller ikke ektefelle, nære venner eller politiske meningsfeller – fikk vite om avtalen. Og det var KGB som dekket reiseutgiftene til de hemmelige møtene i Wien og Helsingfors, ifølge Treholt selv. Et livsfarlig spill, der det for hvert møte falt stadig flere rettslige og moralske grenser. Dette ble med all uønsket tydelighet bekreftet ved at Arne Treholt tok på seg fyrstelig betalte oppdrag for etterretningstjenesten til Saddam Husseins Irak.

Alt dette er den grunnmur som hele saken er bygget på. Eller som fredsforskeren Nils Petter Gleditsch formulerte det da saken sprakk: «Hvis noen i årevis oppfører seg som man var spion, så må man også finne seg i at noen stiller spørsmål om man virkelig er det.»

Kommisjonsmantra.

Beviskraften i det konspirative mønsteret Treholts systematiske kontakt med noen av KGBs mest kjente offiserer representerer, preger også Gjenopptagelseskommisjonens innstilling. Den er også sterkt medvirkende til at selv når kommisjonen er kritisk til dommens argumentasjonsrekke, eller til enkelte av sakens faktorer, så konkluderer den med at dette ikke er nok til å si at det er tvilsomt om dommen er riktig.

«Alt i alt», ser ut til å ha blitt et slags mantra for kommisjonen. Den bruker selv uttrykket når dens samlede vurdering presenteres.

Ujevne ben.

Dommen mot Arne Treholt har mange ben å stå på, men noen av dem er nokså vaklevorne. Et av disse er tendensen til såkalte sirkelresonnementer. Konkret betyr dette at dommerne et sted argumenterer med at Arne Treholt må ha overlevert viktige og hemmelige opplysninger til sovjetiske KGB fordi han har fått så mange penger fra dem, mens man et annet sted i dommen argumenterer med at kvaliteten på opplysningene som er overlevert, gjør at han utvilsomt må ha mottatt penger.

Kommisjonen kritiserer dette, men mener altså slike svakheter ikke gjør dommen uriktig.

Knusende.

Det samme gjelder vurderingene av den forhåndsdom Arne Treholt så tvilsomt ble utsatt for, og det mye omdiskuterte opptaket av den spionmistenkte diplomaten på Forsvarets Høgskole. Med god grunn avviser kommisjonen at det var en bevisst provokasjon at Arne Treholt ble bedt om å søke seg inn der. Med like god grunn kritiserer kommisjonen at det rent faktisk ble «tilrettelagt for de straffbare handlingene begått i tilknytning til Forsvarets Høgskole». Dette kunne vært unngått, mener kommisjonen, uten at etterforskningen hadde blitt skadelidende.

Dette er i virkeligheten en knusende kritikk – først og fremst av daværende utenriksminister Svenn Stray og hans utenriksråd, Kjell Eliassen. De kjente begge til spionmistanken, men hadde rett og slett ikke gjort jobben med i tide å forberede hvor Arne Treholt skulle plasseres etter at han kom hjem fra FN-delegasjonen i New York.

De kan begge være glad for at vi i Norge har hyggelige politiske forhold der man ofte kvier seg for å stille folk til ansvar for selv de største tabber. I dette tilfellet ble de nok reddet fordi heller ikke Arbeiderpartiet så seg tjent med å ta en politisk kamp rundt det spiondømte partimedlemmet Arne Treholt.

Ransaking.

Siden det såkalte pengebeviset ble offentlig kjent høsten 1985, har det med varierende styrke vært hevdet at det daværende overvåkingspolitiet fusket med bevisene som felte Arne Treholt. Det har også vært påstått at selve dommen er forfalsket for å skjule dette fusket.

Kommisjonens avgjørelse kan leses som en blank avvisning av disse teoriene. På bakgrunn av både egne undersøkelser og en grundig saksgjennomgang renvaskes de polititjenestemenn som i over to tiår har hatt en mistanke hengende over seg.

Det er nok en lettelse for både dem og etaten, selv om påstanden etter mange og høylytte runder allerede før denne dagen har tapt en del av sin kraft.

Svakeste sider.

En av dommens svakeste sider er når retten forsøker å sannsynliggjøre hvilke konkrete statshemmeligheter Arne Treholt skal ha røpet til sine sovjetiske og irakske etterretningskontakter. Det samme punktet er også det svakeste i Gjenopptagelseskommisjonens gjennomgang av saken.

Samtidig er dette det som forsvarer en dom på tyve års fengsel. Derfor blir dette stående som en grunnleggende svakhet ved hele saken. De mange indisiene, det konspirative mønsteret og pengebeløpene til tross: I dommen er det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at Arne Treholt har røpet det han er dømt for å ha gitt videre til Sovjet og Irak.

Kommisjonen er riktignok ingen ankeinstans, men heller ikke den hjelper oss nærmere visshet om at Treholt-dommen på dette området er riktig.

Samtidsmerke.

I går ble Treholt-saken et avsluttet kapittel for det norske rettssystemet. Det var klokt av Arne Treholt selv å konstatere at hans sak nå var ved veis ende. Bare helt nye og grunnleggende opplysninger kan aktualisere den.

Men saken vil leve som en del av vår historie. Den bærer sin egen samtids merke, samtidig som den kretser rundt temaer som alltid har hatt en enorm fascinasjonskraft: For dette er en historie om svik og misbruk av tillit, men også om en manns langvarige kamp mot det norske systemet. På mange måter vil den nok bli stående som historien om brobyggeren som brente sine broer.