LIKE FØR HELGEN la Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) ut en rekke bilder fra etterforskningen mot Arne Treholt. Bildene forteller intet nytt, men bekrefter selvfølgelig det faktum at den norske toppdiplomaten var involvert i hemmelige møter med både sovjetiske KGB og Iraks etterretningstjeneste.
Samtidig varsler statsadvokat og tidligere PST-nestsjef Stein Vale at han om et par uker kommer med «den komplette historien» om Treholt-saken. Det siste er ren bløff, for heller ikke Vale kjenner hele historien. Han vet ikke hvilke dokumenter som faktisk ble overlevert russere og irakere. Han vet heller ikke hva som faktisk skjedde i møtene mellom Arne Treholt. Og hans taushetsplikt forhindrer ham å bruke den delen av dommen som ennå ikke er nedgradert.
Derfor er det Stein Vales subjektive versjon av Treholt-saken som nå utgis. Ikke den komplette historien, slik det – kanskje i salgsøyemed – skrytes av.
Dårlig skjult skadefryd.
Det er noe underlig med denne Treholt-aktiviteten fra politi og påtalemyndighet akkurat nå. Underlig, fordi bildene som nå legges ut burde og kunne vært offentliggjort som en del av selve saken. Og underlig fordi de er gitt en spionromanpresentasjon som inviterer til å tro at det er gjort med «dårlig skjult skadefryd», slik Dagbladets Andreas Wiese presist formulerer det.
For det er ikke troverdig at det er et ønske om åpenhet som driver spionjegerne i PST. I Treholt-saken har de konsekvent motsatt seg åpenhet. Den er blitt presset frem av lekkasjer og en forandret tidsånd.
Typisk nok insisterer både PST og Riksadvokaten på fortsatt hemmelighold av seks sider av selve dommen. Ikke fordi det står noe hemmelig der, men fordi de aktuelle sidene til en viss grad involverer andre lands hemmelige tjenester.
Dette siste er et effektivt påskudd for ikke å gjøre noe særlig for å få hele dommen offentliggjort. Intet tyder på at PST og Riksadvokaten har brukt spesielt mye energi på å få de aktuelle sidene nedgradert. Snarere virker det som om disse to mektige institusjonene trives utmerket med det lett mytiske – og mystiske – sløret som noen siders gradert dom fortsatt skaper. Det er som om man nekter å gi slipp på den signaleffekt som sier at det nok er noe der, noe ikke det norske folk kan få vite, noe alvorlig som utgjør de endelige bevisene for Arne Treholts svik.
Og så er det slett ikke slik. Det finnes praktisk talt intet i den fortsatt lukkede dommen som ikke i hovedsak er kjent.
Innsyn stoppet.
Jo mer åpenhet et samfunn holder seg med, jo bedre er det. Slik sett burde det vært lett å hilse flere offentliggjorte Treholt-bilder og en statsadvokat med forfatterambisjoner velkommen. Men det er grunn til å helle noe malurt i velkomstbegeret når det med god grunn må spørres hvilket spill dette er en del av. Ikke minst fordi påtalemyndigheten selv har satt stopper for det Treholt-innsyn som kunne gitt rom for uavhengige vurderinger.
PST og påtalemyndigheten er viktige institusjoner. Vanligvis er man hos begge opptatt av ikke å forlenge en avgjort sak. Snarere er man nøye på at en domfelt skal få ro fra sine anklagere når saken er opp og avgjort.
Det gjelder åpenbart ikke Arne Treholt – 17 år etter at straffen er ferdigsonet.
Kommentarer