SELVSAGT SIES IKKE DETTE med rene ord. Med når EUs justiskommissær Franco Frattini i et intervju med den britiske avisen Daily Telegraph foreslår å utarbeide en europeisk veiledning for god presseskikk, og når begrunnelsen er å unngå gjentagelser av Muhammed-saken, ja, da er det ikke en utvidelse av ytringsrommet kommissæren har i tankene.

Begrensede tanker.

Den påtenkte EU-veiledningen skal oppfordre mediene til å vise "forsiktighet" når de dekker religiøse emner. Det er slikt vi andre gjerne kaller selvsensur.Men EU-kommissæren er slett ikke alene om å tenke kreative tanker for å begrense ubehagelige ytringer. Fra en rekke land kommer det nå meldinger om hvordan diskusjonen rundt Jyllands-Postens tolv karikaturtegninger av profeten Muhammed påvirker det samfunnsklima der retten til å komme også med den forkastelige ytringen skal leve. Og uten unntak letes det etter muligheter til å stramme inn, uten at sensuren kommer åpent til syne.

Svensk press.

Sist fra vårt naboland Sverige, der et samordnet press fra utenriksdepartementet og det svenske overvåkingspolitiet førte til at webhotellet Levonline like før helgen stengte en hjemmeside som viste de omstridte tegningene. Hjemmesiden tilhørte SD-kuriren - som igjen er tilknyttet de nokså høyreekstreme Sverigedemokraterna - og ble lagt ned etter at distributørens administrerende direktør var blitt fortalt hvilken skade dette kunne gjøre på svenske interesser i utlandet.Med andre ord: Her fantes ingen konkrete trusler og heller ikke noe lovbrudd. Det som fantes var en ubehagelig ytring i en opphetet situasjon. Redselen for reaksjoner var utgangspunktet for at den mektige alliansen mellom overvåkingspoliti og utenriksdepartement presset et kommersielt webfirma til å stenge en hjemmeside med omdiskuterte, men lovlige ytringer. Det sier sitt om en situasjonsbestemt ytringsfrihet.

Absurd beskyttelse.

Vi merker noe av den samme tonen her i landet, selv om det heldigvis ikke er kommet så langt at myndighetene presser på for å stenge nettsteder man misliker. Men det var meget spesielt å bivåne den forsoning i statlig regi vi på fredag så mellom Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk og lederen for Islamsk Råd, Mohammed Hamdan.At Selbekk i fire sammenhengende uker har vært under et enormt press, er udiskutabelt. På bakgrunn av at han både er utskjelt og drapstruet, virker det noe underlig å høre at Islamsk Råds leder nå sier han skal gi Selbekk "beskyttelse". Og det virker direkte absurd når dette skjer med en norsk statsråd som fornøyd vitne.

Misforståtte hensyn.

Settes hele problemstillingen på spissen, dreier det seg om hvordan den vestlige verden skal stå opp for de prinsippene vi hylder i festtalene - inkludert en ytringsfrihet som også inkluderer retten til å fornærme andres tro. Eller skal vi la oss påvirke av et islamsk verdibilde? Det betyr i så fall at svært mye av det som i dag er aksepterte ytringer ikke lenger vil være nettopp det. Da kan vi få en situasjon der de kontroversielle stemmene forstummer i et slags misforstått ønske om ikke å støte noen.Det vil være en utvikling som systematisk undergraver en av bærebjelkene i vårt samfunn. Dette er da også første gang på mange år det diskuteres såkalte "fornuftige" begrensninger på ytringsfriheten, og ikke en utvidelse av dens grenser. Og knapt noen gang tidligere har det gått et demonstrasjonstog gjennom Oslos gater der en av hovedparolene krever mer aktiv bruk av blasfemiparagrafen.

Andre perspektiver.

Andre ser denne saken helt annerledes: Ahmed Rashid, Pakistans best kjente analytiker - og selv en prisbelønt forkjemper for ytringsfrihet i muslimske land - avviser blankt at det som nå skjer er et angrep på ytringsfrihet. Slikt er det bare liberalister som hevder i en vestlig debatt som enten er svart eller hvit, antyder han i et intervju med Politiken.Ytringsfriheten "er ikke truet, det er det bare dialogen med muslimer som er", er Rashids konklusjon.Det er slett ikke sikkert han har rett. Ytringsfriheten står jo ofte i veien for ethvert dogme. Derfor virker det så provoserende når den brukes fullt ut. Og derfor er den også så grunnleggende i et samfunn som vårt.

Konfrontasjonens nødvendighet.

Hvis konfliktnivået utvikler seg slik at de mest hensynsløse aktivistene gis en slags vetorett over det som trykkes eller vises, da gjør vi samtidig noe med vårt eget samfunnsgrunnlag. Det virker umulig å se på retten til ytringer som en relativ størrelse det forhandles om i dialogens og forståelsens navn. Snarere finnes det øyeblikk i historien da konfrontasjon er en nødvendig forutsetning for en ærlig dialog.