Er det noesom er i ferd med å gå galt i den kamp USA og Storbritannia fører for å vinne en stadig mer skeptisk internasjonal opinion over på sin side i terrorkrigen?Den britiske utenriksministeren, Jack Straw, anklager mediene for vinglete krigsdekning. Ifølge The Guardian hevder Straw at mediene krever for raske resultater, mens årsakene til konflikten i økende grad neglisjeres.I Det hvite hus er man like bekymret. Nå skal det, i samarbeid med Storbritannia, opprettes døgnåpne informasjonssentre i Washington, London og Islamabad, slik at man raskt kan ta til motmæle mot f.eks. Talibans rapporter om store sivile ofre og økende lidelser for sivilbefolkningen. Det snakkes om en "aggressiv informasjonsstrategi", og det virker som om den mektige CNN-sjefen Walter Isaacson er blant dem som har latt seg overbevise.

Perverst fokus?

I alle fall mener CNN-sjefen at det er "perverst å fokusere altfor mye på de sivile tapene og materielle ødeleggelsene i Afghanistan". Ifølge Washington Post har Isaacson i et internt notat slått fast følgende: "Ettersom vi får gode rapporter fra det Taliban-kontrollerte Afghanistan, må vi forsikre oss om at det ikke ser ut til å forenkle rapporteringen i deres perspektiv eller i deres favør. Vi må fortelle om hvordan Taliban bruker sivile som skjold, og hvordan de har fostret terrorister som sto bak drapet på nærmere 5000 uskyldige."I et annet notat, sendt CNNs korrespondenter, gjennomgås TV-kanalens språknormer, og journalistene oppfordres til å minne om at USAs militære operasjoner er en respons på terrorangrepene.CNN-notatene forteller en historie om bevisste medieledere, som naturlig nok er opptatt av journalistiske kjøreregler i en situasjon der dekningen av konflikten stiller store krav. Men notatene forteller også en historie om at det langt inn i den amerikanske medieverden er en politisk, kanskje til og med patriotisk, bekymring over at USA er på vikende front i kampen om verdensopinionen.

Manglende hukommelse

Det er ingen dårlig medieanalyse britenes utenriksminister Jack Straw leverer når han sier at "Mediekulturen er veldig, veldig kortsiktig. Den vil hele tiden drive historien fremover. Det andre er at den mangler hukommelse bakover."Medienes dypeste instinkt er å reflektere døgnet, og da kan både sammenheng, refleksjon og samtidshistorisk hukommelse fort bli et offer på begivenhetenes alter.Men både i Det hvite hus og i 10 Downing Street lurer man seg selv dersom formidlingen gjøres til det største problemet de to allierte nasjonene nå står overfor. Det er ikke fordi noen få mullaher med et samfunnssyn som hører middelalderen til, får slippe til med sine anklager, at vestlig opinion blir mer og mer skeptisk til måten terrorkrigen drives på. Det er snarere fordi den militære strategien for å bekjempe Al-Qaida-nettverket er utydelig, og den politiske alliansen spriker i de fleste retninger.

Dramatiske følger

Det er neppe overraskende at det ikke har lykkes å gjøre den sympati amerikanerne fikk også i den islamske verden etter den 11. september, til en varig tilstand. Men det kan få dramatiske følger dersom bombingen av Afghanistan fører til at gapet mellom vestlig og islamsk virkelighetsoppfatning blir enda større enn det i utgangspunktet allerede er.Også fordi dette forsterkes av en kritisk opinion i vestlige land. De lidelsene enhver krig fører med seg for uskyldige sivile bør alltid gjøre inntrykk på oss. Men hvis ikke opinionen kan overbevises om at dette representerer nødvendige ofre fordi selve saken er større enn ofrenes liv, da reiser det seg fort massive protester mot militære operasjoner.Det er akkurat i denne fasen vi er nå, og den forsterkes av det militære misforholdet mellom supermakten USA og dens motstander, Osama bin Laden og hans to tusen geværsoldater.Tidspunktet er nå inne der vi vil se en kraftig opptrapping av propagandakrigen.

Effektive løgner

Meldingen fra Washington om at amerikanske reklameguruer skal trekkes inn for å delta i kampen om sjelene, får oss til å minnes hvordan Kuwait høsten 1990 leide USAs dyktigste PR-folk for å vinne sympati. Der er fra denne kampanjen vi husker historien om at irakske soldater fjernet spebarn fra livgivende kuvøser, slik at det verdifulle sykehusutstyret kunne bringes til Bagdad. Og det er fra den samme kampanjen bildene av skadede fugler som kjemper mot oljesølet, stammer. Det første skulle bevise irakernes ufattelige grusomhet, det andre deres forakt for miljøet.Problemet er at begge eksemplene viste seg å være effektive løgner i propagandaens tjeneste.Men det ville være naivt å tro at det bare er amerikanere og briter som vil selge oss sitt bilde av virkeligheten. Vi ser at Taliban-regimet er i ferd med å ta i bruk noen av de mest klassiske propagandaøvelser. Som f.eks. å la utvalgte grupper journalister se utbombede hus, nye graver og utvalgte krigsofre. Journalistenes problem er at i totalitære land uten alternative informasjonskilder til myndighetenes guider, er det vanskelig å vite hva som egentlig blir vist frem. Vi vet bare at fremvisningen har til hensikt å underbygge et bestemt syn på konflikten.Noe forteller oss at vi bare er ved begynnelsen til en intens propagandakrig.