Er det noe som er i ferd medå gå galt i den kamp USA og Storbritannia fører for å vinneen stadig mer skeptisk internasjonal opinion over på sinside i terrorkrigen?Den britiske utenriksministeren,Jack Straw, anklager mediene for vinglete krigsdekning.Ifølge The Guardian hevder Straw at mediene krever for raskeresultater, mens årsakene til konflikten i økende gradneglisjeres.I Det hvite hus er man like bekymret. Nåskal det, i samarbeid med Storbritannia, opprettes døgnåpneinformasjonssentre i Washington, London og Islamabad, slikat man raskt kan ta til motmæle mot f.eks. Talibansrapporter om store sivile ofre og økende lidelser forsivilbefolkningen. Det snakkes om en "aggressivinformasjonsstrategi", og det virker som om den mektigeCNN-sjefen Walter Isaacson er blant dem som har latt segoverbevise.

Perverst fokus?

I alle fall menerCNN-sjefen at det er "perverst å fokusere altfor mye på desivile tapene og materielle ødeleggelsene i Afghanistan".Ifølge Washington Post har Isaacson i et internt notat slåttfast følgende: "Ettersom vi får gode rapporter fra detTaliban-kontrollerte Afghanistan, må vi forsikre oss om atdet ikke ser ut til å forenkle rapporteringen i deresperspektiv eller i deres favør. Vi må fortelle om hvordanTaliban bruker sivile som skjold, og hvordan de har fostretterrorister som sto bak drapet på nærmere 5000uskyldige."I et annet notat, sendt CNNskorrespondenter, gjennomgås TV-kanalens språknormer, ogjournalistene oppfordres til å minne om at USAs militæreoperasjoner er en respons på terrorangrepene.CNN-notatene forteller en historie om bevisste medieledere,som naturlig nok er opptatt av journalistiske kjøreregler ien situasjon der dekningen av konflikten stiller store krav.Men notatene forteller også en historie om at det langt inni den amerikanske medieverden er en politisk, kanskje til ogmed patriotisk, bekymring over at USA er på vikende front ikampen om verdensopinionen.

Manglende hukommelse

Det er ingen dårlig medieanalyse britenesutenriksminister Jack Straw leverer når han sier at"Mediekulturen er veldig, veldig kortsiktig. Den vil heletiden drive historien fremover. Det andre er at den manglerhukommelse bakover."Medienes dypeste instinkt er åreflektere døgnet, og da kan både sammenheng, refleksjon ogsamtidshistorisk hukommelse fort bli et offer påbegivenhetenes alter.Men både i Det hvite hus og i 10Downing Street lurer man seg selv dersom formidlingen gjørestil det største problemet de to allierte nasjonene nå ståroverfor. Det er ikke fordi noen få mullaher med etsamfunnssyn som hører middelalderen til, får slippe til medsine anklager, at vestlig opinion blir mer og mer skeptisktil måten terrorkrigen drives på. Det er snarere fordi denmilitære strategien for å bekjempe Al-Qaida-nettverket erutydelig, og den politiske alliansen spriker i de flesteretninger.

Dramatiske følger

Det er neppeoverraskende at det ikke har lykkes å gjøre den sympatiamerikanerne fikk også i den islamske verden etter den 11.september, til en varig tilstand. Men det kan få dramatiskefølger dersom bombingen av Afghanistan fører til at gapetmellom vestlig og islamsk virkelighetsoppfatning blir endastørre enn det i utgangspunktet allerede er.Også fordidette forsterkes av en kritisk opinion i vestlige land. Delidelsene enhver krig fører med seg for uskyldige sivile børalltid gjøre inntrykk på oss. Men hvis ikke opinionen kanoverbevises om at dette representerer nødvendige ofre fordiselve saken er større enn ofrenes liv, da reiser det segfort massive protester mot militære operasjoner.Det erakkurat i denne fasen vi er nå, og den forsterkes av detmilitære misforholdet mellom supermakten USA og densmotstander, Osama bin Laden og hans to tusengeværsoldater.Tidspunktet er nå inne der vi vil se enkraftig opptrapping av propagandakrigen.

Effektive løgner

Meldingen fra Washington om at amerikanskereklameguruer skal trekkes inn for å delta i kampen omsjelene, får oss til å minnes hvordan Kuwait høsten 1990leide USAs dyktigste PR-folk for å vinne sympati. Der er fradenne kampanjen vi husker historien om at irakske soldaterfjernet spebarn fra livgivende kuvøser, slik at detverdifulle sykehusutstyret kunne bringes til Bagdad. Og deter fra den samme kampanjen bildene av skadede fugler somkjemper mot oljesølet, stammer. Det første skulle beviseirakernes ufattelige grusomhet, det andre deres forakt formiljøet.Problemet er at begge eksemplene viste seg åvære effektive løgner i propagandaens tjeneste.Men detville være naivt å tro at det bare er amerikanere og britersom vil selge oss sitt bilde av virkeligheten. Vi ser atTaliban-regimet er i ferd med å ta i bruk noen av de mestklassiske propagandaøvelser. Som f.eks. å la utvalgtegrupper journalister se utbombede hus, nye graver ogutvalgte krigsofre. Journalistenes problem er at itotalitære land uten alternative informasjonskilder tilmyndighetenes guider, er det vanskelig å vite hva somegentlig blir vist frem. Vi vet bare at fremvisningen hartil hensikt å underbygge et bestemt syn på konflikten.Noe forteller oss at vi bare er ved begynnelsen til enintens propagandakrig.