BØNNEN TIL PASTOR Gregory Robeson Smith i menigheten med det megetsigende navnet "Mother African Methodist Episcopal Zion Church" i Harlem - New Yorks afro-amerikanske bydel - er like lang som intens. Han minner både sin Gud og sin menighet om forfedre som ble kidnappet fra sine fedreland, om slaveriet, om den daglige fornedrelsen, men også om marsjen fra Selma til Montgomery, om det tente håpet og om et Amerika som har forandret seg. Og Gud er adressat når pastoren legger alt dette frem i bønn før han bryter ut i takksigelser for at Herren også var med "på denne store tirsdagen da en amerikansk drøm er virkeliggjort!" Det var sterkt å oppleve den første søndagen etter presidentvalget nettopp i Harlem. I en bydel som har sett det meste. Så var da også denne søndagens åpningssang borgerrettsbevegelsen store hymne: "We shall overcome", med innlagte "Yes, we can!"-utrop. Budskapet fra menighetens ledere var utvetydig: "En ny dag er kommet til Amerika!".

Cosby-effekten.

Det snakkes og skrives mye om dette i et ettervalgs-USA som virkelig har tatt inn over seg at det er skrevet historie denne høsten. Det skrives om at Bradley-effekten er erstattet av Cosby-effekten, den siste oppkalt etter den populære fjernsynsserien. Den legendariske Bush-strategen Karl Rove siteres på at USA gjennom den sympatiske Huxtable-gjengen har "hatt en afro-amerikansk førstefamilie i mange år". Det finnes dem som med en viss rett mener at slike teorier er å alminneliggjøre det som nå skjer. På samme måte som det er nok av skarpe afro-amerikanske røster som advarer mot at Obama-seieren kan komme til å legge et forsonende og tilslørende teppe over fortsatte rasemotsetninger og undertrykkelse. Andre igjen, som pastor John Hunter i Los Angeles, advarer mot "å vente økonomiske mirakler". Noen frykter et håp så stort at skuffelse er eneste mulige utgang.

Stolt patriotisme.

For først og frem er det en afro-amerikansk lavine av undring, takk og håp som er løsnet. Noe bare de færreste trodde var mulig ble med ett slag amerikansk virkelighet. Det har frigjort en afro-amerikansk form for stolt patriotisme som knapt er sett før. Den amerikanske fortellingen er i disse dager full av afro-amerikanske skjebner. 89 år gamle Eugene Allens historie er likevel blant de mest spesielle. I flere tiår arbeidet han som tjener, og senere butler i Det hvite hus. Fra Harry Truman til Ronald Reagan så han presidenter komme og gå. Men til The Washington Post forteller Eugene Allen om sin femti år gammel drøm om å se en svart mann i det ovale kontor. Uken før valget snakket hans 86 år gamle kone Helene og han ofte om hvordan det ville bli. "Bare forestill deg", sa hun. "Det hadde virkelig vært noe", sa han. "Blir Obama valgt, hadde det vært flott å se igjen Det hvite hus", drømte Helene. Igjen og igjen gjennomgikk de to sine planer for valgdagen. Først stemme, så ut å spise for å feire seg selv og begivenheten. Men dagen før den store dagen våknet ikke Helene mer. I løpet av natten var hun sovnet inn for godt. Tirsdag stemte Eugene Allen på Barack Obama. Alene. Tre dager etter valget gravla Eugene sin Helene. Og savnet over at han ikke kan fortelle kvinnen han gjennom 65 år delte livet med at en svart mann er på vei mot det ovale kontor, er så intenst, så intenst. Men Eugene Allens drøm er blitt politisk virkelighet. Slik den er blitt det i Harlem. Og i hele det afro-amerikanske USA. Der også.