Fredag ble John Olav Larssen begravet fra Time kirke. Han ble 81 år gammel. En storhet i den underlige og ofte så utskjelte norske legmannsbevegelsen er borte. Hans egen historie er egnet til å fascinere – også langt utenfor de kretser der John Olav Larssen hørte hjemme. For han var forkynneren som prediket lyset, men som selv visste alt om livsmørkets uendelige tunneler.

Grahams lærling.

Når det gjelder John Olav Larssen er det nok nødvendig å gi hukommelsen en smule påfyll. Det er tross alt noen år siden han var en av Kristen-Norges største kjendiser.

For drøyt femti år siden fylte tusener på tusener Jordal Amfi for å høre stortaleren og møbelsnekkeren fra Hellvik ved Egersund.

Avisene kunne fortelle at den amerikanske forkynnergiganten Billy Graham hadde invitert John Olav Larssen til Manchester for å lære. Og den unge nordmannen kom hjem med en dyp innsikt i en dramaturgi den norske kristenheten ikke hadde sett maken til.

Feriebiskop.

Det ga inspirasjon til dristige grep for å nå ut til stadig nye grupper med et budskap John Olav Larssen trodde fullt og fast på. Han trosset advarslene og leide Jordal Amfi. Han kjøpte Herberts revytelt med plass til 2000 personer, og reiste landet rundt med det. Og han etablerte Nordens første bibelcamping på sørlandsidyllen Justøya. Over 50000 mennesker kunne han samle under telttaket i løpet av en sommer.

Med det siste tiltaket sørget John Olav Larssen for at indremisjonsfolket fikk det påskudd som trengtes for at de kunne reise på ferie med god samvittighet. Ingen liten prestasjon i en bevegelse som har en århundregammel tradisjon for å kjæle for skyldfølelsen. Ikke det spor merkelig at Larssen fikk tilnavnet «feriebiskop». Og det lenge før Rolv Wesenlund gjorde begrepet til folkeie.

Lavkirkelig tidsskille. «En moderne forkynner med ny Taunus og en moderne innstilling til alt som rører seg i tiden,» skrev VG om ham for 45 år siden.

Mulig det, men viktigere var det nok at John Olav Larssen brøt med en forkynnertradisjon som dyrket det mørke, og skjulte det glade. Han elsket humor, og brukte parodien som formidlingsgrep. Larssen kombinerte mange ulike – ofte motstridende – virkemidler for å nå ut, og bare hans enorme gjennomslagskraft hindret ham fra å bli dømt nord og ned av sine egne.

På mange måter innvarslet han et tidsskille for de lavkirkelige organisasjonenes måte å arbeide på. Kanskje også et tidsskille i måten å forkynne på. Derfor kan det snakkes om før og etter John Olav Larssen når denne mangslungne bevegelsens historie skal skrives. Han skapte sin egen skole. Slik fikk han stor innflytelse, og representerte en påvirkningskraft han selv nok ikke var klar over rekkevidden av.

Urolige spørsmål.

I boken Kunnskapens hus portretterer Rune Slagstad – velformulert, men ikke alltid like presist – det han kaller dannelsesagenter. Både dem han liker (som Trygve Bull) og dem han misliker (som Einar Hanseid).

I dette selskapet finner man ikke John Olav Larssen. Han eksisterer nok ikke på Slagstads intellektuelle radar. Men hadde han gjort det, kunne han trolig vært utropt til en norsk dannelsesagent. For i flere tiår påvirket han i stor grad tanker og holdninger til utrolig mange mennesker. Hans betydning for en av den tids sterke motkulturelle strømninger kan ikke overvurderes.

Det er umulig å vite om John Olav Larssen selv skjønte hvor stor påvirkningskraft han hadde. Men i et over 30 år gammelt Aftenposten-intervju svarer han overraskende direkte: «Ja, det har jeg vært i alle år,» på journalist Tomm Kristiansens intrikate spørsmål «Er De redd når mennesker blir kristne efter å ha hørt Dem forkynne?»

«Jeg blir aldri rolig overfor dette spørsmålet: Er det som skjer ekte? Psykologiske fenomener eller en virksom hellig ånd?» reflekterer Larssen videre.

Magiske stunder.

Som predikant var han legendarisk, og bør nevnes sammen med lavkirkelige storheter som Carl Fredrik Wisløff, Tormod Vågen, Ludvig Hope og Ole Hallesby. Men i motsetning til disse hadde han en frodig humor og utviste stor raushet overfor mennesker som ikke delte hans tro. Likevel: Vi som satt under John Olav Larssens talerstol i hans velmaktsdager glemmer det aldri. Talene var direkte, humørfylte, inntrengende, konkrete – og med en forunderlig resonans. Spontant og folkelig formidlet han et tidløst budskap til sin egen tids mennesker.

«Hva er det for merkelig ved denne forkynnelse?» undret Nationen seg allerede for femti år siden. Og fant ikke svaret. Slik ingen kan gi et eksakt svar på hva som skjer når et budskap gjennom øyeblikkets formidlingskunst treffer sitt publikum. Da oppstår magiske stunder – og det meste kan skje.

Livets nattsider.

John Olav Larssen var inspirert av amerikanernes måte å organisere møtekampanjer på. Den er det ikke mye godt å si om. Men hans budskap lå meget fjernt fra den lykkekristendom som dyrkes i det frikirkelige USA, og av norske etterplaprere. Den forskrudde idé at det finnes en guddom som står klar til å gjøre deg rik og frisk – bare troen er sterk nok. En forkynnelse som skaper menneskelige nederlag – kynisk misbrukt av predikanter som grunnlag for egen suksess.

John Olav Larssen visste for mye om livets nattsider til å falle for slikt. For inntil 250 reisedager i året kostet. Hver eneste en av dem ble han møtt med et enormt forventningspress. Til slutt ble det for mye. Sett utenfra gikk han fra seier til seier. Selv opplevde han flere psykiske sammenbrudd.

Raus melankoliker.

Melankoliker, kalte John Olav Larssen seg selv, og fortalte åpent om det totale mørket han opplevde når det ytre presset ble for stort. De dagene han ikke maktet å se et lys i tilværelsen. Da alt var svart.

Kanskje var det nettopp disse trekkene som gjorde ham så raus. For i møtet med oss som ikke delte hans tro, men mottok hans menneskelige varme, var det umulig å oppdage noe fordømmende hos ham. Også der skilte han seg markant fra en del av predikantkollegene. Snarere møtte vi en søkende nysgjerrighet som nå etter hans død gjør vennskapet med John Olav Larssen til et viktig livsminne.