Stanghelle: - Prinsipper på politisk billigsalg

STATSMINISTER JENS STOLTENBERG er ikke til å misforstå: Han nærmest garanterer at Arbeiderpartiets gruppe vil stemme for det som i praksis betyr en fortsatt blasfemiparagraf i den norske straffeloven. Ikke fordi Arbeiderpartiets representanter egentlig støtter dette, men fordi hensynet til Senterpartiet krever det. Derfor skal det for fremtiden være straffbart med en religionskritikk norske domstoler til enhver tid måtte finne det for godt å definere som «forhånende».

Eller som NRK sammenfattet saken søndag kveld: «Religionsvernet skal piskes igjennom.»

Det er like prinsippløst som det er korttenkt. Noe som understrekes av at saken dreier seg om ytringsfrihet.

Tapte kamper.

Jens Stoltenberg er da heller ikke de store prinsippenes mann. Hans styrke som politiker er evnen og viljen til å finne kompromisser. Stoltenberg er den løsningsorienterte pragmatiker som ikke lar fremtidsbekymringer stå i veien for dagens politiske hestehandel.

Derfor koster det ham sannsynligvis lite å gi Senterpartiet denne konsesjonen, og nettopp dette gjør saken til et trist og lite glansfullt kapittel i Jens Stoltenbergs politiske karrière.

Senterpartiet har tapt mange såkalte verdikamper innad i Regjeringen, medgir partileder Liv Signe Navarsete i et intervju her i avisen. Derfor var det viktig å vinne akkurat denne. For Senterpartiet konkurrerer med Kristelig Folkeparti om noen av de kristne velgerne, slik også Fremskrittspartiet gjør det. Med sin Israel-støtte har Siv Jensen kraftig markert sitt parti overfor miljøer som ellers er meget fremmed for å stemme Frp. Liv Signe Navarsete må nøye seg med å overbevise lavkirkelige Sp-velgere – spesielt på Vest- og Sørlandet – om at dagens regjeringspolitikk ville hatt en enda «verre» verdiprofil uten Senterpartiet der. Problemet er at for hvert tapt verdislag mister denne forsikringen noe av sin troverdighet. Til sist smuldrer den bort.

Budskap og spill.

Derfor var det viktigere enn mange innser å vinne den interne kampen om en fortsatt blasfemiformulering i straffeloven. Og derfor passet det Senterpartiet utmerket å sende ut fredagens melding om at man hadde «tvunget Arbeiderpartiet i kne». At formuleringen senere ble omskrevet – og Navarsetes tale om saken fjernet fra partiets egen hjemmeside – er selvsagt en del av det samme spillet. Det viktigste var at budskapet ble oppfattet hos de velgere det var adressert til.

For Arbeiderpartiet er denne saken neppe definert som spesielt viktig. Den er ikke av den type saker som kommer til å vekke hissig debatt på fylkesårsmøtene. Ikke dreier den seg om kroner eller arbeidsplasser, og skadevirkningene av standpunktet er både teoretiske og ligger langt frem i tid.

Intellektuell lek.

Slik er dette en sak som av mange i Arbeiderpartiet oppfattes mer eller mindre som en intellektuell lek.

Det er der landets største parti kan komme til å ta grundig feil. For vel er det 97 år siden Jens Arnfred Olesen ble dømt for blasfemi etter å ha skrevet artikkelen Den store humbug. Og 76 år er gått siden Arnulf Øverland ble frikjent i den siste blasfemisak som fant veien inn i en norsk rettssal. Likevel er det «bare» 28 år siden Statens filmtilsyn stoppet Monty Pythons elleville Life of Brian. Det fantes med andre ord et ris bak speilet. Og et slikt vil Arbeiderpartiet fortsatt ha plassert der.

Religiøs kraft.

Vi lever i en sjeldent liberal tid. Det meste er tillatt – og det er vanskelig å tenke seg hvilke ytringer den sittende riksadvokat i dag ville funnet grunn til å straffeforfølge.

Samtidig markerer vi at det i år er 20 år siden striden om Salman Rushdies Sataniske vers, og vi husker at det i disse dager bare er tre år siden de danske Muhammed-tegningene satte verden på hodet.

Vi vet også at religion – og hensynet til den – spiller en stadig mer sentral rolle i politikkutforming verden over. Mange av oss trodde religionene hadde mistet sin politiske kraft, men må erkjenne at de snarere har fått sin renessanse det siste tiåret. Samtidig kan vi nøkternt konstatere at også Norge er blitt en reelt flerreligiøs nasjon.

Det er i slike perspektiver debatten om et lovforankret religionsvern må føres. Lovarbeidet er selvsagt preget av dagens samfunnstemperatur, men må alltid ha skiftende stemninger for øye. Lovgivning setter tydelige fremtidsspor, også slike som vi bare aner konturene av.

Farlig lovvei.

Med dette som bakgrunn kan Jens Stoltenbergs nærmest erklærte prinsippløshet vise seg å være en farlig lovvei å gå. For hvordan vil det norske samfunnet om ti år takle nye Muhammed-karikaturer? Vil vi tåle dem – eller akseptere påstanden om at de håner islam? Vil norske politikere forlange dem straffeforfulgt – eller vil de ta sjansen på å fornærme rasende minoritetsvelgere ved ikke å ta lovens religionsvern i bruk? Både politikere og påtalemakt vil garantert bli minnet om at det finnes der.

Vi vet ikke. Det vi vet, er at et lovforbud mot «forhånende ytringer» er så lite presist – og derfor er overlatt til den enkelte religiøse gruppes definisjon – at det kan bli et tveegget sverd i et samfunn der integrering bør være både et mål og et politisk nøkkelord.

Det er en lite gjennomtenkt fremtidsvei Stoltenberg-regjeringen nå fører oss inn på. Den kan også vise seg å bli farlig.