LEKKASJENE ER MANGE, og de går alle i samme retning: Danmarks statsminister, Anders Fogh Rasmussen, skal etterfølge Jaap de Hoop Scheffer som NATOs generalsekretær.

Meldingene tvinger spørsmålet frem: Finnes det virkelig ikke mer helstøpte kandidater blant NATOs mange medlemsland? Det er i så fall dårlig nytt.

Nå kan ingen frata dansken hverken politisk erfaring, åpenbare ambisjoner eller styringsdyktighet. Men NATO-stillingen fordrer noe mer. Den krever troverdighet, samarbeidsforståelse og en dyp innsikt i vår tids viktigste spørsmål. Der svikter Anders Fogh Rasmussen.

Politisk misbruk.

For å belegge påstanden er det bare å gå tilbake til Irak-krigens hektiske dager: «Vi vet at han (Saddam Hussein) har masseødeleggelsesvåpen, det er ikke noe vi tror,» konstaterte Fogh Rasmussen overfor danske pressefolk.

Hans viten var basert på etterretningsrapporter. Men en offiser med større samvittighet enn plikttroskap sørget for å lekke de aktuelle rapportene til Berlingske Tidende. Da viste det seg raskt at de inneholdt forbehold Fogh Rasmussen hadde holdt for seg selv. Med sin sedvanlige skråsikkerhet misbrukte han etterretningsrapportene til sin egen politiske fordel.

Den danske statsministeren ble reddet av at hans bevisste bløff ikke ble sagt fra Folketingets talerstol. Han løy ikke for de folkevalgte. Han løy «bare» for det danske folk.

Bush-puddel.

Med iver og entusiasme har NATOs påtroppende generalsekretær forsvart Bush-administrasjonen katastrofale Irak-invasjon – og han gjør det fortsatt. Like klart har han avvist alle dem som har problematisert mangelen på et folkerettslig grunnlag for krigseventyret. Og med en nesten pinlig servilitet har dansken påtatt seg rollen som Bush-puddel. Senest i et VG-intervju forrige helg erklærte han sin uforbeholdne enighet med Bushs mislykkede og farlige dagsorden – en dagsorden Barack Obama heldigvis allerede har endret.

Så ble da Fogh Rasmussen den eneste nordiske statsminister som ble populær hos USAs mest upopulære president i moderne tid.

Stole på?

Selvfølgelig er det mulig å la dette rammes av de politiske fortrengningsmekanismene en verden som må og skal videre, er så full av. Det er likevel et tankekors at NATO er i ferd med å ansette en generalsekretær som har brukt løgn som propagandavåpen i et så avgjørende spørsmål som krig og fred, og som sørger for å straffe dem som avslørte løgnen. For både etterretningsoffiseren som avslørte bløffen og journalistene som trykket sannheten, ble dømt.

I praksis betyr dette at vi nå kan få en NATO-sjef vi ikke kan stole på. Og det er det siste vi trenger i en verden der forsvarsorganisasjonen stilles overfor enorme utfordringer, ikke minst i områder langt utenfor alliansens tradisjonelle interessesfære.

Fristende fiendebilder.

«Islamsk fundamentalisme er like farlig for Vesten som kommunismen var», sa NATOs generalsekretær Willy Claes for 14 år siden. Han høstet storm, og fikk av flere grunner en kort levetid i sin prestisjetunge jobb. Ytterst få beklaget da han gikk av.

Poenget for hans kritikere var ikke begeistring for – eller undervurdering av – islamsk fundamentalisme. Poenget var – og er – at det er både feil og farlig å erstatte og sidestille en fiende (Sovjet-imperiet) med en ny (islamsk fundamentalisme). Det er jo så fristende å etablere slike fiendebilder – verden blir så enkel da. Men det er farlig, fordi det stenger for innsyn i kompliserte sammenhenger, og hindrer en effektiv bekjempelse av de virkelige farene fordi man så lett blendes av de innbilte.

Det konfliktfylte, mangefasetterte og utfordrende forholdet mellom ulike islamske retninger og det tradisjonelle vestlige fellesskapet er krevende. Det er også den helt nødvendige bekjempelsen av den politisk vold som endel ytterliggående former for islamisme avler.

Ingen kriseløser.

Dessverre er det all grunn til å tvile på om Anders Fogh Rasmussen har de kvaliteter som skal til for å manøvrere i en så komplisert verden.

Hans forsvar for Jyllands-Postens rett til å trykke Muhammed-tegningene skal selvsagt ikke brukes mot ham. Snarere fortjener det all honnør. Det er heller ingen tvil om at ytterliggående danske islamister misbrukte tegningene til å skape et opprør som med intens kraft rammet Danmark – og til en viss grad Norge.

Men Fogh Rasmussens håndtering av Muhammed-krisen bærer ikke bud om en kriseløser av internasjonalt format. Da han blånektet å møte ambassadørene for en rekke muslimske land, skapte han et inntrykk av politisk tonedøvhet som ikke lover godt. Og at han, da krisen var et faktum, ble tvunget til å forandre strategi, bare understreker dette.

Hvor godt forstår Anders Fogh Rasmussen hvorfor slike kriser oppstår og hva som skal til for å løse dem? Det er et åpent spørsmål.

Ansikt utad.

Som generalsekretær blir den 56-årige dansken alliansens ansikt utad – også til en islamsk verden der NATO i dag har sitt vanskeligste og viktigste engasjement (Afghanistan). Da er det avgjørende med en NATO-leder som både forstår, og blir forstått og respektert av de muslimske ledere som organisasjonen er avhengig av å ha et godt forhold til.

Anders Fogh Rasmussen kan bli NATOs første nordiske generalsekretær. Men han kan også bli den type NATO-sjef som låser fast konflikter som snarere har behov for å bli låst opp.

Det finnes nok av gamle fiendebilder i verden. Vi trenger i grunnen ikke flere.