Maken til politisk påskethriller har ikke Norge opplevet siden det legendariske påskeopprøret i 1958. Og aldri tidligere har et oppgjør mellom Regjeringen og hovedeieren av et selskap staten er medeier i, vært så åpent og så uforsonlig.

Det ligger gjerne til rette for slikt når en av to parter føler seg grundig lurt av en man naivt har valgt å stole på.

Voldsomt oppgjør.

For det er ikke dagligdags når næringsminister Sylvia Brustad erklærer seg både frustrert, irritert og forbannet. Og det er lite like dagligdags når statens utvalgte styrerepresentant, Berit Kjøll, ikke bare erklærer seg «ført bak lyset av Røkke», men for åpen mikrofon advarer andre mot å gjøre forretninger med ham.

Det er en av Norges viktigste industrieiere det snakkes slik om – en gründer statsminister Jens Stoltenberg offentlig skamroste for mindre enn to uker siden. Samtidig gikk statsministeren god for den omstridte handelen.

Han ble lurt under Aker-besøket, og slikt svir.

Også derfor er det umulig for Stoltenberg å gi seg i dragkampen med Røkke, selv om det viktigste for en resultatorientert regjeringsleder er at det skal være ryddighet rundt alt statlig eierskap.

Statlige blundere.

Men selv om Jens Stoltenberg kan ha rett i at det er på Røkke-siden uryddigheten er størst, ble grunnlaget for dette bråket lagt i 2007 da næringsminister Dag Terje Andersen kjøpte seg inn i Aker Holding, og inngikk aksjonæravtalen om selskapet. Da undervurderte staten både Røkkes fenomenale evner til å bruke et selskapskonglomerat til sin egen fordel, og hans vilje til å gå på tvers av andre aksjonærer når det passer ham.

De statlige blunderne fortsatte da Berit Kjøll lot seg binde av et innsidereglement hun mener hindret henne i å informere sin statlige oppdragsgiver om det som var på gang.

Hun har mye å forsvare – og det forklarer hennes sterke angrep på Røkke. For det virker underlig at statens egen styrerepresentant ikke kan orientere det Næringsdepartement som har håndplukket henne som representant. Det er jo ingen ordinær aksjespekulant hun skal forvalte verdiene til.

Vanlig Røkke-finte.

Slik har det vært sovet tungt i timen – og det gjør man ikke ustraffet med Røkke som motpart. For det er det han er blitt. Røkke er ikke den storeiertype som tar hensyn til hele aksjonærfellesskapet. Også slik har staten grunn til å føle seg lurt, selv om den har sin egen naivitet mest å takke.

For Kjell Inge Røkke har i grunnen gjort slik han pleier. Det er slik han behandler sine samarbeidspartnere – som de var bitre konkurrenter.

Han raidet Aker, og fintet ut både de gamle eierne og styreleder Gerhard Heiberg – mannen som åpnet Aker-døren for ham. Røkke overtok Kværner med Kværners penger – for å si det enkelt – og fortsatte sin seiersferd gjennom norsk næringsliv. Med politisk drahjelp – ikke minst fra Arbeiderpartiet – har han etablert sitt fiskeimperium, og er blitt helt i deler av Kyst-Norge.

Egne spilleregler.

Kjell Inge Røkkes historie er av dem det lages myter av. Nesten alltid har han ligget foran sine konkurrenter, mest fordi ikke lar seg pådytte spilleregler som ikke passer ham.

Ingen annen milliardær kan drømme om den folkelige populariteten Kjell Inge Røkke nyter. Og det er ingen tilfeldighet at et flertall av Stortingets representanter valgte å hedre ham med Peer Gynt-statuetten, til tross for at han hadde en fersk korrupsjonsdom mot seg.

Røkke er av den typen som tilgis det meste, men denne gang kan det virke som om han har gått for langt. Det er lettere å overkjøre illsinte småaksjonærer og såret nikkersadel enn landets regjering.

Eller er det ikke det?

Mye på spill.

For Arbeiderpartiet står mye på spill. En ting er at både statsminister og to næringsministre på rad fremstår som lettlurte. Noe annet er alle nærgående spørsmål om kvaliteten på forvaltningen av det statlige eierskapet. Og ikke minst er det plagsomt med anklager om det politiske kameraderi som skapes innenfor nettverksdemokratiets rammer.

Slik er denne saken en gavepakke til opposisjonen. Der er kritikken av Røkke nærmest fraværende, mens Brustad hudflettes. Det overlever både Brustad og regjeringen, men det som plager Arbeiderpartiet er at det nå er enda en sak som skaper støy og tvil om Regjeringens evne til å håndtere vanskelige saker. Slik blir man tvunget til å konsentrere seg om det man ikke får til der man helst vil snakke om alt som fungerer.

Om fire dager åpner Arbeiderpartiets landsmøte. Da bør denne saken være løst. Og det kan ikke være Kjell Inge Røkke som vinner dette oppgjøret i samfunnets elitedivisjon.