HVIS ERIK SOLHEIM tør det da, etter alt bråket Mona Juuls presise og ydmykende rapport har skapt. For utgangspunktet er ikke akkurat det beste når miljøvernministeren i dag viser sin celebre gjest Svalbard. FNs generalsekretær vet jo – eller bør i alle fall vite – at det FN-lojale Norge mener han er feil mann på rett plass.

Mona Juuls diplomatiske karakterdrap gjør at både Solheim og Ban Ki-moon vet dette. Men de kommer ikke til å snakke om det. Da er det godt å ha Svalbards eventyrlige landskap som samtalekulisse.

Politisk utstillingsvindu.

Kofi Annan – Ban Ki-moons forgjenger – var en meget hyppig Norgesgjest. Både offisielt og privat lot han sjelden en anledning gå fra seg til å besøke landet vårt. Men selv han var aldri på Svalbard.

Det er ingen tilfeldighet. For det er først de siste årene at den norske regjeringen har begynt å bruke vår arktiske øygruppe som et politisk utstillingsvindu. Grunnen er like åpenbar som sammensatt: Det er her Norge best kan synliggjøre våre ambisiøse mål for FNs klimatoppmøte i desember. Dessuten er det på Svalbard vi kan vise frem det mest eksotiske landskapet vi har å by på. Og det er i Longyearbyen vi best kan argumentere for at det norske forvaltningsregimet er den mest ansvarlige fremtidsveien i en tid da nye ressursoppdagelser utfordrer oss.

Et oljelands dobbeltmoral.

På mange måter har jo Norge etablert en helt særegen politisk dobbeltmoral. Som et søkkrikt oljeland er vi blitt helt avhengige av at resten av verden aksepterer vårt store og systematiske bidrag til verdens klimaforfall. Samtidig gjør vi alt vi kan for å overbevise våre omgivelser om at vi er verdensmestere i å forvalte et av klodens mest sårbare områder.

«Stillheten suser i ørene mine,» skriver fangstmannen Henry Rudi i boken Isbjørnkongen. Denne stillheten gjelder ikke på det politiske området. For Svalbard er forlengst utpekt som vårt politisk-moralske utstillingsvindu. Derfor er det viktig å dra en ifølge norske diplomater nokså ubrukelig koreaner til en perifer øygruppe i det hav Willem Barents oppdaget for drøye 400 år siden.

Energihungrig tid.

Like viktig er det at slikt systematisk politisk-diplomatisk arbeid er med på å understreke Norges helt spesielle rolle på Svalbard. Den er traktatfestet, men blir med jevne mellomrom utfordret. Når sant skal sies er Norges tolkning av Svalbard-traktaten ganske omstridt. Men heldigvis har det så langt ikke stått nok på spill til at dette har ført til alvorlige konflikter.

Men dette kan fort forandre seg – ikke minst i vår energihungrige tid. Derfor er det selvsagt ingen tilfeldighet at de norske Svalbard-prioriteringene er i dynamisk forandring.

For tradisjonelt har Norge satset på tre basisnæringer for å sikre et robust og variert næringsliv på øygruppen; gruvedrift, turisme og forskning. Men de siste årene har miljøforvaltning fått en stadig tydeligere plass, og nå er nettopp «miljøforvaltning» forfremmet fra å være en forutsetning for de tre etablerte basisnæringene til å bli en fjerde pilar i norsk Svalbard-politikk. Den nevnes nå også først når det skal redegjøres for det norske nærværet.

Nasjonalpolitisk spydspiss.

Det er heller ingen tilfeldighet at Kongehuset er brukt som en nasjonalpolitisk spydspiss i dette arbeidet. For tre år siden åpnet kongeparet den meget imponerende Forskningsparken – og det like imponerende museet. To år senere markerte kronprinsparet på intelligent vis den norske Svalbard-interessen ved å feriere på utposten Fredheim. Og i fjor satte et medieombrust besøk av samtlige nordiske tronarvinger et foreløpig punktum for denne rojale politiske offensiven.

I dag er det FNs generalsekretærs tur til å bidra til det norske Svalbard-selvbildet. Slik Hillary Clinton og John McCain tidligere har gjort det. Og slik andre internasjonale størrelser vil gjøre det etter ham.

For det er ikke lenger slik Victor Hugos elskerinne, Leonie d’Aunet, skrev fra sitt besøk her i 1838: «Dette stedet er forlatt av Gud, og burde forlengst være forlatt av mennesket også.»

Sterk satsning.

I forrige uke åpnet utenriksminister Jonas Gahr Støre et helt nytt studenttilbud på Nordområdesenteret i Bodø. Det sier sitt om betydningen av dette når byrivalen Tromsøs viktigste avis, Nordlys, på lederplass kaller det som skjer for imponerende. Like viktig er det imidlertid at alt dette er et ledd i en meget villet utvikling av norsk nordområdesatsing.

Den er det all grunn til å applaudere.

For i disse dager er det 20 år siden det daværende Sovjetunionen varslet interesse for en avtale om bytte av geologiske data fra Barentshavet. I mellomtiden er det Sovjet-imperiet avviklet, mens verdens energikamp er intensivert. Riktignok er den kalde krigens Svalbard-tautrekking forlengst historie. Men 103 år etter at Michigan-millionæren John Munroe Longyear etablerte byen som fortsatt bærer han navn, er Svalbard fortsatt en av norsk utenrikspolitikks viktigste brikker. Og det kan fort bli både viktigere og mer betent enn det er i dag.

Også derfor er det viktig å føye Ban Ki-moons navnetrekk inn i de Svalbards fra før så kjendistunge gjestebøker.