Det var på forsommeren at Jens Stoltenberg pekte ut en Frp-dominert regjering som det mest sannsynlige alternativ til sin egen. Grunnen var neppe at Ap-strategene trodde på realismen i dette. Snarere ligger forklaringen i en redsel for at mange potensielle Ap-velgere ikke ville la seg mobilisere fordi man uansett regnet med en ny Stoltenberg-ledet regjering – enten i rødgrønn koalisjon eller Ap alene.

Derfor skulle dette bli en «Jens mot Jensen»-valgkamp.

Målt på regjeringsmakt.

Men så enkelt er det ikke blitt.

Frp har fått merke hvor vanskelig det er når alt som vedtas og sies, måles opp mot regjeringsmakt – noe både politiske motstandere og kritiske journalister sørger for.

Slik minner årets utgave av Fremskrittspartiet om SV i 2005-valgkampen. For jo nærmere regjeringsambisjonene kommer, desto mer uklare blir målene. Forbeholdene blir flere og innspillene forsiktigere.

Dette skjer både fordi man ønsker å vise seg regjeringsverdig, men også fordi det er grenser for hvor konkrete løftene kan bli for et parti som om få uker kanskje befinner seg i regjeringskontorene.

Summen av dette er noe av forklaringen på at Fremskrittspartiet sliter i denne valgkampen.

Men Siv Jensen har helt rett når hun overfor NRK lørdag erklærer at «Frp kommer aldri i skyggen».

Kroningsbilde.

Det til tross for at Jens Stoltenberg i Bergen denne helgen lanserte Arbeiderpartiets nye strategi. Nå er det muligheten for en sentrum/høyre-regjering som pekes ut som den rødgrønne koalisjonens største utfordrer.

Arbeiderpartiets ensidige Frp-strategi har nok i seg selv presset frem større tydelighet for de tre tidligere samarbeidspartiene. Godt hjulpet av meningsmålinger som viser en viss mulighet for at de tre tilsammen har håp om å bli større enn Frp. VG-fotograf Helge Mikalsens glimrende bilde av Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim med Erna Solberg stående på et bord mellom seg, er det nærmeste et offisielt kroningsbilde vi har sett i denne valgkampen.

Unødvendig usaklig.

Det sies riktignok ikke stort mer enn tidligere, men budskapet er likevel krystallklart.

Derfor legger Jens Stoltenberg nå om tonen. Han angriper «bondevikpartiene», og minner om at de satt i en upopulær regjering. Den siste usakligheten kler ikke en vanligvis saklig statsminister. Spesielt ikke siden Stoltenberg synes å ha fortrengt at han selv ledet en enda mer upopulær regjering – Stoltenberg I.

Den førte da også frem til et katastroferesultat for Ap for åtte år siden.