NOBELKOMITEEN har foretatt et like dristig som krevende valg. Tildelingen til USAs president kan gå inn som en av de store i fredsprishistorien, men kan like gjerne undergrave prisens autoritet.

Den er et sjansespill – og slik er gårsdagens tildeling også et signal om at Nobelkomiteen ønsker å utgjøre en forskjell. Det tjener den til ære.

Etter valget av Thorbjørn Jagland som komitéleder er det blitt murret om at han ville sette sitt politiske preg på fredspristildelingene. Ikke minst har bekymrede EU-motstandere antydet at Jagland ville gi prisen til Europas mest vellykkede fredsprosjekt – EU. Det var selvsagt helt utenkelig i år, men det ville være naivt å tro at ikke en bevisst og visjonær politiker som Thorbjørn Jagland ville bruke sin første pristildeling til å sette en internasjonal dagsorden. Det har han gjort til gagns.

Supermakt.

Ingen ting er lettere enn å argumentere mot enn fredsprisen til USAs 44. president. Barack Obama leder et land som fører to kriger (Irak og Afghanistan). Han administrerer verdens største våpenindustrielle kompleks. Og hans viktigste oppgave er å sørge for at USA bevarer posisjonen som verdens eneste supermakt.

Intet av dette inspirerer til fredspriser.

Men de åtte årene med George Bush gjør at mange er begynt å vurdere USA i et annet perspektiv. For i løpet av oppsiktsvekkende kort tid er Obama i ferd med å revurdere den amerikanske atomnødvendigheten, Han har allerede gravlagt det konfliktskapende rakettskjoldet, Iran-sporet er skiftet fra konfrontasjon til dialog, og den israelsk-palestinske konflikten er igjen kommet på den internasjonale dagsorden. USA snakker igjen varmt om og i FN, og Obamas inviterende Kairo-tale var en retorisk gjenopprettelse av det anstrengte forholdet til den islamske verden.

Hver for seg er dette argumenter gode nok for en fredspris.

Dilemmaet er at nesten alt sammen er uttrykk for god vilje – og bare det. Vi vet ingenting om hvilke konkrete utslag det vil gi.

Langsiktig.

Nå er det ikke noe nytt at Nobelkomiteen griper inn i håpefulle politiske prosjekter med et langsiktig perspektiv.

Det skjedde da Albert John Luthuli fikk fredsprisen i 1960. Først nesten 35 år senere ble hans drøm virkelighet. Enda tydeligere blir dette da Lech Walesa i 1983 fikk prisen – seks år senere ble Sovjet-imperiet avviklet. Og i 1971 ble vinneren Willy Brandt – også den tildelingen pekte frem mot en annen europeisk virkelighet.

Men alle slike tildelinger er forbundet med risiko. Betty Williams og Mairead Corrigans idealistiske fredsarbeid i Nord-Irland (Nobelvinnere i 1976) ble en flopp. Og Yassir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin (Nobelvinnere 1994) fikk aldri til en varig Midtøsten-løsning.

Ingen garanti.

All god fremtidsvilje til tross: En fredspristildeling er ingen garanti for at intensjonene blir til virkelighet. Likevel viser disse eksemplene at årets pris ikke er så original som vi tror.

Barack Obama blir den fjerde amerikanske presidenten som får Nobelprisen. En av dem – Jimmy Carter – riktignok 22 år etter at amerikanske velgere kastet ham ut av det Det hvite hus.

I tillegg har en tidligere visepresident – Al Gore – fått den.

Men sammen med Theodore Roosevelt og Thomas Woodrow Wilson utgjør Barack Obama en meget eksklusiv klubb. Og de to andre tilhører jo også så definitivt en annen tid.

Ord og handling.

Nobelkomiteen valg er like flott som det er dristig. Spørsmålet er om vi tåler å ta inn over oss at Obama er nødt til skuffe. En amerikansk president kan aldri leve opp til de idealistiske forventningene vi har til en fredsprisvinner. USAs president vil alltid bli tvunget til å ta supermaktshensyn vi kommer til å mislike.

I USA har Nobeltildelingen nøret en annen pågående debatt: Hvor mye av Obama er bare ord og visjoner, og hvor mye av dette kan omsettes i praktisk handling?

Ingen av oss vet, men Nobelkomiteen har turt å ta sjansen på at handling følger ord. Med det påtar den seg ikke bare et politisk ansvar, men viser også vilje til å stimulere de maktkreftene de fleste av oss ønsker skal vinne frem – mot de fleste odds.