Les også:

Elektrisk stemning

Knapt noen gang – heller ikke da president Bill Clinton en novemberdag for ti år siden satt på hedersplassen under minnemarkeringen for Yitzhak Rabin – har stemningen i Oslos storstue vært mer elektrisk.

Selvsagt har det med en supermaktpresident å gjøre. Like selvsagt er grunnen årets mildt sagt spesielle Nobel-tildeling. Og selvsagt dreier det seg om et lite lands møte med noe som er langt større enn oss selv.

Det spørs likevel om ikke den udefinerbare følelsen av levende historie er det som skaper den helt spesielle stemningen Barack Obama møtes med. Og nettopp ved å bruke gårsdagens tale til å erkjenne den gjeld han står i til Martin Luther King og borgerrettsbevegelsen, tegner Obama de lange linjenes riss i amerikansk historie – og i Nobelhistorien. For den første svarte president i Det hvite hus representerer i seg selv historie – en drøm knapt noen trodde var mulig for bare to år siden.

Ny virkelighet

Slik virkeliggjør Barack Obama et håp – og han vet det.

I går fikk vi oppleve hvorfor Barack Obama av mange kalles «verdens beste taler»: Musikken i språket, ordenes mange nyanser, det sammensatte innholdet – alt smelter sammen til en helhet.

Det mest bemerkelsesverdige er likevel at Barack Obama i sin Nobeltale visker ut de ofte så uoverstigelige motsetningene mellom idealisme og realisme, og skaper en ny virkelighet han inviterer oss til gå inn i.

Slik forandrer Barack Obama noe i oss. Og slik forandrer han verden ved å gjøre ord til noe mer og viktigere enn bare ord.

USAs øverstkommanderende

Samtidig er det ingen tvil om at det var USAs sittende president og militære øverstkommanderende som i går sto på Nobel-talerstolen. Aldri tidligere har budskapet om krigens nødvendighet vært fremført med sterkere overbevisning av en fredsprisvinner. Barack Obama snakket nok til sine landsmenn – ikke minst dem som anklager ham for å være for myk i møtet med verdens ondskap – men han snakket like mye til resten av verden.

Derfor fikk vi i går høre et sammenhengende utenrikspolitisk budskap for vår egen tid. Et program som dreide rundt den evige og motsetningsfylte akse som krig og fred representerer. Og der hele grunntonen er bygget over de store spørsmålene om krigens rettferdighet og den organiserte statsvoldens moralske begrunnelse.

Kraft og begrensning

Og det er som skapt til å fascinere når nettopp Barack Obama – «et levende bevis på ikke-voldens kraft», som han selv sa det – brukte sin Nobel-tale til å snakke om ikke-voldskampens begrensninger.

Han malte frem et verdensbilde der det ikke er kynisme å erklære nødvendigheten av å bruke makt, men en erkjennelse av menneskets feilbarlighet og historiens lærdom. Men like klart var budskapet om troen både på en internasjonal orden og et etisk grunnlag for håndteringen av verdensproblemene.

Fortsatt Nobel-kritikk?

Nobelkomiteen har høstet mye kritikk for årets tildeling. Det spørs hvor mye liv det er igjen i kritikken etter gårsdagens politiske forestilling.

«Jeg har skiftet mening om fredsprisen», skrives det i hvert fall på VG Nett. Grunnen oppgis å være den sammenhengende begrunnelse Thorbjørn Jagland i går ga for Nobelkomiteens oppsiktsvekkende valg. Sikkert er det i alle fall at det ikke er mulig å finne en fredspriskandidat som har gjort mer for en fredelig verden i det året som snart ebber ut.

Så får det heller våge seg at forventningene til Barack Obama strekker seg langt utover dette. Forventninger så store at USAs 44. president er dømt til å skuffe – i alle fall noen.

Selv ikke all verdens priser kan hjelpe ham hvis han mislykkes.

Håpets kraft

Men ingen kan frata årets nobelprisvinner at han som ingen annen amerikansk president siden John F. Kennedy representerer et håp om forandring. Ingen som opplevde folkehavet utenfor Grand Hotell i går kveld kan være i tvil om det. Det viste med all tydelighet hvilken mobiliseringsstyrke han har.

Det ingen av oss vet er om håpets kraft bærer helt frem.

Men som en av Barack Obamas favorittartister, Esperanza Spalding, sang det i Rådhuset i går: «Vi vil ikke gi opp.»