• Demonstrasjon i forbindelse med trykking av Muhammed tegningene foran Stortinget, fredag. FOTO: STEIN BJØRGE

    FOTO: Bjørge Stein

Tvetydig samfunnstest

I den islamske verden høres ofte fredagens uforsonlige budskap. Det nye er at det lyder også på Universitetsplassen.

SLIK HAR DET vi nå opplever dimensjoner langt utenfor noen karikaturtegninger. For det shariastudenten Mohyeldeen Mohammad presenterte oss for i sin appell – og senere i et TV2-intervju lørdag – er et verdensbilde:

I dette bildet deltar Norge i et USA-initiert korstog mot islam. Norske soldater i Afghanistan-tjeneste begår terrorisme – og norske myndigheter har en ondskapsfull agenda. Islamsk Råd har ansvaret for Dagbladet-tegningene fordi man ikke kjempet hardere under forrige karikaturstrid. Og «vestlige» interesser må ut av Afghanistan, Darfur og Somalia.

Truende advarsel

Hvis ikke, kan resultatet bli et 11. september eller et 7. juli (London-bombene) på norsk jord. Dette er ingen trussel – sa Mohammad før han i dag returnerer til Medina i Saudi-Arabia for videre studier av sharialovgivningen – men en advarsel.

Mulig det, men i så fall en advarsel som bærer trusselens umiskjennelige tegn. For den ble fremstilt som et av de tilbud man ikke kan si nei til, for å låne filmverdenens forslitte mafiaterminologi. Derfor lå det også en form for befaling her: «Gjør du ikke som jeg forlanger, ja så får du selv ta ansvaret for konsekvensene.»

Rettet mot islam

Det er klart et slikt budskap vekker oppsikt og avsky. Likevel fantes det ikke et eneste originalt ord i det. For det er nettopp slik det snakkes blant dem som bekjenner seg til det vi noe upresist kan kalle radikal islam. Et budskap som er med på å skape en viss grad av raseri mot alt som smaker av modernitet. Ja, slik faller ordene som oppildner enkelte rotløse og søkende sjeler blant Europas muslimske ungdom. Og som i verste fall får noen få av dem til å slutte seg til bevegelser som ser på terror som et like legitimt som effektivt virkemiddel.

Det nye er kort og godt at dette budskapet nå har funnet veien ut til den norske offentlighet – prediket som det ble fremfor 3000 demonstranter i Oslo sentrum.

Budskapet retter seg selvsagt mot hele den vestlige verdens idémessige grunnmur. Men like viktig er det at det retter seg minst like intenst mot de store hovedstrømningene i dagens toneangivende islamske retninger. Derfor er det da også de fleste steder et marginalt fenomen som kjemper for å bli noe mer.

Sinne og sorg

Den store majoriteten av dem som møtte frem på Universitetsplassen gjorde det nok i oppriktig sinne og sorg over en karikaturtegning som for 13 år siden ble laget nettopp med det til hensikt å skape sterke reaksjoner. Men arrangørenes budskap var noe annet og langt mer: Det hadde til hensikt å utdype motsetninger, og definere muslimer som evig fremmede i de land man selv har valgt.

Slikt gir grunn til dyp bekymring. Først og fremst blant de mange norske muslimer som ikke har noen annen dagsorden enn å få leve i fred og fordragelighet. Men også blant alle dem som arbeider for, og tror på konstruktiv sameksistens mellom majoritet og minoritet i dette landet. For vi ser her kimen til en dypere konflikt enn vi har tradisjon for å hanskes med her til lands.

Få konflikter

Det er kanskje galt å kalle nordmenn spesielt konfliktsky. Men helt siden siste krig har det vært dyrket en politisk konsensuskultur som har passet et lite folk uten spesielt dype religiøse, politiske eller etniske konfliktlinjer.

Med noen få unntak har da også vold vært fraværende her i landet som politisk virkemiddel:

Demonstrasjonskulturen på sent 60-tall og tidlig 70-tall kunne nok gå hett for seg, men den utviklet seg aldri til den brutale voldsspiral vi så i enkelte andre europeiske land. Opptøyene som gjorde Oslo sentrum til en slagmark natt til 1. mai noen få år rundt 1980, var alvorlige nok, men ebbet ut etter målrettet ungdomssatsing. Og 80-tallets krig mellom Blitz og Oslo-politiet ble også løst ved kompromissvilje og politisk klokskap. Noe rasistisk og nynazistisk vold har det vært, men den har ikke fått prege samfunnet over tid.

Lite av denne dramatikken huskes i dag – og intet av den har skapt varige samfunnssår.

Mentalt uforberedt

Det kan ha gjort oss mer mentalt uforberedt enn mange andre land på nye konfliktlinjer. Konflikter som både er nasjonale og internasjonale, men som har det særpreg at de delvis er en følge av moderne folkevandringer også vårt land er uløselig knyttet til. Og nettopp fordi noen – men slett ikke alle – av disse konfliktene bærer religionens merke, lar vi oss overraske mer enn vi egentlig har grunn til.

Slikt stiller enorme krav til hvordan vi som samfunn er i stand til å håndtere de konfliktlinjene vi ser fremfor oss. Ikke minst til vår evne til å forstå det mangfold som finnes innenfor minoritetsbefolkningen. For evner vi ikke å se slikt, ja, da utvikler vi fort fiendebilder det står ekstremister klar til å dyrke videre.

Konfliktens nødvendighet

Samtidig er det avgjørende at det ligger verdier til grunn for all dialog. Vi må ikke bli så lettet over at helgens demonstrasjoner ikke endte i vold, at vi også overser faren i budskapet. Denne kontrasten illustrerer jo hvor tvetydig resultatet ble av det som enkelte har likt å fremstille som en slags minoritetskulturens demokratiske samfunnstest.

Men det vil også være utilgivelige tåpelig av oss å overse de mange og viktige minoritetstalsmenn som utvetydig har tatt avstand fra den tendens til voldsforherligelse vi hørte denne helgen.

I forrige uke ble Gunnar Stålsetts 75 årsdag markert med et seminar på Nobelinstituttet. «Konfliktens nødvendighet – forsoningens pris», var den aksen samtalen dreide rundt.

Denne tittelen ble fastlagt lenge før noen kunne vite at en ny karikaturstrid var i emning. Men i fire ord maktet man likevel å plassere vår tids mest krevende samfunnsutfordring i det spenningsfelt den hører hjemme.

Les også

Siste fra Stanghelle

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.