DET ER ET SLAGS etterretningsmessig hamskifte når Politiets sikkerhetstjeneste (PST) for første gang varsler om at radikale islamister har fått et visst fotfeste også i Norge. PSTs årlige trusselvurdering slår fast at det foregår aktivitet i enkelte miljøer som kan utgjøre en fremtidig fare.
Konkret dreier det seg om en liten gruppe unge norske menn som støtter islamistiske bevegelser i Pakistan, Irak, Somalia og Afghanistan. Bevegelser som forherliger blind vold i islams navn, og som ikke nøler med å bruke terror som virkemiddel.
Symbolkraft
Så langt tyder intet på at det planlegges terroraksjoner i Norge. Men PST advarer mot at dette kan forandre seg, og sier viktige symbolsaker – Muhammed-karikaturene nevnes spesielt – kan motivere ekstreme islamister til aksjon også her.
På mange måter kommer ikke dette som noen overraskelse. Vi har lenge visst at det også i Norge finnes dem som lar seg forføre av de mest radikale av de islamistiske retningene. Vi vet også at det nærmest vil være et helt lite under hvis ikke noen av disse lar ord følge handling. Og vi vet at dette er et internasjonalt fenomen – ikke minst dokumentert gjennom en rekke eksempler fra Storbritannia.
Fryktsom nærhet
Likevel har nok den siste ukens begivenheter gitt oss en slags fryktsom nærhet til fenomener som tidligere syntes langt borte. Debatten etter shariastudenten Mohyeldeen Mohammads appell på Universitetsplassen har vært intens og voldsom. Ikke fordi det som ble sagt var så originalt, men fordi det for første gang ble sagt offentlig her i Norge.
Slik fremstår 24-åringen fra Larvik som inkarnasjonen av nyfrelst fare.
Et eksempel på intelligente, tilsynelatende velingrerte unge menn med minoritetsbakgrunn som i sin søken etter en dypere livsmening blir ofre for karismatiske ledere med et drepende budskap.
Dette betyr selvsagt ikke at alle disse er potensielle terrorister, men det betyr at vi den siste uken har fått synliggjort de holdningene som vår tids terrorisme er smidd av. Den tankemåte som legitimerer en radikalisering som i PSTs definisjon er «en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske mål».
Mangel på folkeskikk
For PST er dette mildt sagt en utfordring – også hvor mye av det man vet som skal kommuniseres offentlig. Janne Kristiansen var da også – på sin dag nr. 100 som PST-sjef – meget nøye med å presisere at dagens terrorfare fortsatt er lav, og at det radikale miljøet er lite. Dessuten var hun minst like nøye med å understreke at mange av de mest ekstreme ytringene er et resultat av umodenhet og mangel på folkeskikk.
Slik signaliserer hun at dagens PST ikke lar seg forføre til å klassifisere all spontan verbal aggresjon som en sikkerhetsrisiko.
Paranoide fiendebilder
Det er både klokt og betryggende. For det siste vi har bruk for, er en sikkerhetstjeneste som dyrker mer eller mindre paranoide fiendebilder. For slik dyrking har med ujevne mellomrom ridd verdens sikkerhetstjenester som en mare.
I mange land diskuteres det hvilke virkemidler som er mest effektive i bekjempelsen av de mest radikale islamske bevegelsene. Noen advarer mot at for mye oppmerksomhet fungerer som ren reklame – lik de mekanismene vi har sett rundt ytterliggående bevegelser både på venstre- og høyresiden. Andre tror åpenhet vil virke avskrekkende.
Noen fasit finnes ikke. Men det er neppe tvil om at de viktigste frontlinjene går innad i minoritetsmiljøene. PST-sjefen var da også meget klar på at det siste hun ønsket var en polarisering som bidrar til en trusselutvikling ingen i det norske samfunnet vil ha glede av.
