Filmen som allerede nå trygt kan utropes til en av årets mest omtalte har i helgen hatt premiére.

Og visst dreier den seg om sjekkheftejournalistikk og ufyselige Se og Hør-metoder. Like sikkert er det at filmen minner oss om debatten boken til Håvard Melnæs utløste for tre år siden. Det var den gang justisminister Knut Storberget overveide lovendringer, Kredittilsynet ville koble inn politiet og Nordea gikk på jakt etter både storbankens Se og Hør-kilder og egne svake rutiner.

Når sant skal sies: Det kom ikke noe særlig ut av noe av dette. Slik kan det hele oppsummeres som stor ståhei for nesten ingenting.

En vinner som offer

Dersom man da ikke tror på debattens egenverdi – og det gjør mange av oss. Ikke minst fordi medienes egen Vær Varsom-plakat ble skjerpet etter Se og Hør-debatten. Der slås det utvetydig fast at det ikke skal betales for informasjon eller medvirkning.

En helt vanlig dag på jobben – både boken og filmen – er også et splittet selvportrett av Askim-gutten som skulle til hovedstaden for å bli en stor journalist, men endte i en brutal skvis mellom de beste og verste sidene av seg selv. Et slags offer, javisst, men samtidig fremstår offerrollen nokså selvvalgt. For Melnæs viklet seg systematisk inn i de moralske konfliktene han selv beskriver. Han var jo vinneren på Se og Hør-laget, ikke minst fordi Melnæs forvaltet saken som sjefredaktøren omtalte som «vårt Klondyke»:

Historien om den alminnelige og samtidig så ualminnelige alenemoren som erobret kronprinsens hjerte.

Makeløst portrett

Og det er her denne historien fra virkeligheten skiller seg fra alle andre historier. Det er gjennom filmens og Ingar Helge Gimles makeløse portrett av Sven O. Høiby at det legges en ny dimensjon til det samtidsdrama som ble spilt på den norske samfunnsscenen da Mette-Marit Tjessem Høiby entret den for drøye ti år siden.

Vi har jo glemt alle de ville spekulasjonene, den ondskapsfulle latteren, det bekymringsfulle pratet – og en hoffreporter i Se og Hør som nærmest ville emigrere dersom Kristiansandsjenta fikk sin kronprins.

Eller minst like viktig: Dersom Kronprinsen fikk sin Kristiansandsjente.

Folkets adopsjon

I dag kjenner vi fasit, men det er fascinerende å gjenoppleve denne turbulente perioden. Ikke minst fordi Sven O. Høibys høyrøstede og diskutable tilstedeværelse i det offentlige rom fungerte som en vandrende påminnelse om en utagerende fortid det norske dronningemnet så gjerne ville legge bak seg.

Fasiten er at nordmenn flest brukte oppsiktsvekkende kort tid på å adoptere Mette-Marit som kronprinsesse. I dag huskes hun knapt som noe annet. Like fascinerende er det at den årelange turbulensen rundt kongebarnas valg av ektefeller overhodet ikke ser ut til å ha svekket monarkiets stilling i det norske folk. Den fremstår i dag som usedvanlig slitesterk – og det er godt gjort for en statsform som i sin natur er en anakronisme.

Rause nordmenn?

Forklaringen er sammensatt: Den kan selvsagt ha sammenheng med kongeparets sterke posisjon. Når de gikk god for det hele, ja, så fikk det bli slik. Selvfølgelig kan noe av grunnen være at dette egentlig ikke betyr så mye. Eller at ingen – aller minst lavmælte norske republikanere – misbrukte det som skjedde.

Men like gjerne kan det skyldes at vi ikke er så verst rause i dette landet – i alle fall ikke når det er en ekte klassereise vi er vitne til. Og selv i et klassereisende land er Mette-Marits den bratteste som er foretatt i moderne tid.

Nøkkel til forståelse.

Filmen portretterer en tvetydig journalisthistorie i et røft og kynisk redaksjonsmiljø. Men mye sterkere portretterer den Sven O. Høibys helt spesielle skjebne. Det kunne fort bli en pinlig parodi på en allerede etablert parodi, men måten Ingar Helge Gimle gjør det på, vil det annerledes.

Hans Høiby-tolkning gir en spennende nøkkel til forståelse av hva som skjer når mennesker ved tilfeldighetenes spill kastes inn i den malstrøm som et moderne mediesamfunn hvirvler opp når selve Saken er stor nok. Men vi opplever også hva det innebærer når mennesket og medierollen går vekselvis i takt og er på kollisjonskurs.

Fargerikt faktum.

Den noe rufsete Sven O. Høiby påtok seg – og ble med jevne mellomrom pådyttet – et mangfold av roller: Kilde og informant, far og intervjuobjekt, klovn og tragedie.

Men det går en linje gjennom alt dette der det hele tiden er både samsvar og konflikt mellom mediefiguren og mennesket bak.

Ved å tegne et slikt portrett blir En helt vanlig dag på jobben fortellingen som utdyper det endimensjonale bildet av et menneske som trolig en dag vil bli stående i historiebøkene som bestefar til Norges statsoverhode.

Gjennom dette fargerike faktum fortelles noe viktig om den norske samfunnstemperaturen ved årtusenskiftet – og om en stemning som gjorde det umulige mulig.