IKKE ALLE ER LIKE begeistret for slike fortettede ideverksteder som SKUP-konferansene gjennom to tiår har representert. Eller som Niels Chr. Geelmuyden – med sin vanlige blanding av velformulert, treffende infamitet og forurettet surhet – skrev etter å ha vært gjest på en SKUP-konferanse:

«Nesten ingenting er like utekkelig som å være vitne til at norske journalister skryter hverandre overende en sammenhengende helg hvert år.»

Det spørs om han har så mange meningsfeller under helgens konferanse i Tønsberg.

Fylte et vakuum

For det er unektelig noe spesielt når den løst sammenføyde SKUP-bevegelsen feirer sine første tyve år. Et slikt jubileum lå neppe i tankene til den håndfull med idealister som inspirert av svenske kolleger innkalte til den første SKUP-konferansen i april 1990.

Det var dugnadsånd og det var improvisasjoner. Men viktigere var det nok at SKUP-bevegelsen fylte et vakuum i den norske journalistikken. Ildsjeler i mange redaksjoner jobbet intenst for å skape større rom for den undersøkende journalistikken. Og med SKUP-konferansene kom «fokus på metode, dokumentasjon og samarbeid», slik Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening oppsummerer det i jubileumsskriftet.

Kanskje blir det for bombastisk å snakke om før og etter SKUP. Likevel er det liten tvil om at de årlige konferansene førte til en dreining av journalistikken i undersøkende og gravende retning. Dessuten har de ført med seg en slags desentralisering av gravejournalistikken ved å vise frem og eksemplifisere at den også er mulig å gjennomføre for små redaksjoner.

Med ujevne mellomrom graves det nå overalt i medie-Norge.

Bankende hjerter

På mange måter er gravejournalistikken den mest myteomspunne av journalistikkens mange genre. De største seirene – og noen av de verste nederlagene – finner vi her. Den største seieren var The Washington Post-journalistene Bob Woodward og Carl Bernsteins avsløring av Watergate. Avsløringen som i 1974 kostet president Richard M. Nixon jobben.

Drømmen om et Watergate har nok fått mangt et journalisthjerte til å banke fortere. Det klokeste er nok å la det forbli med drømmen.

For hverdagsgraverne i norske medier er nok mer preget av grått og systematisk arbeid enn berømmelse og heder. Og et av SKUP-konferansenes viktigste bidrag til norsk journalistikk har nettopp vært vektleggingen av dokumentasjon og metode. Det står i sterk kontrast til det faktum at genrens dypeste fallgrube er at man så lett blir forelsket i sine egne arbeidshypoteser – kanskje i kombinasjon med drømmen om det store scoopet.

Ofre for seg selv

Da er det lett å bli offer for det politietterforskere kaller «tunnelsyn»: Et fenomen som innebærer at man bare ser en enkelt løsning og en mulig forklaring på en komplisert sak. Inntreffer dette, blir også det ferdige resultatet en forvrengning av den virkelighet man har ambisjoner om å avdekke.

Underlig nok har vi i SKUP-bevegelsens jubileumsår sett eksempler på akkurat dette i NRK-programmer både om Treholt- og Orderud-saken. Begge er gode eksempler på hvor galt det går når ivrige journalister blir ofre for sine egne konspirasjonsteorier.

Slike teorier kan være et inspirerende utgangspunkt, men journalistisk livsfarlige hvis de medfører at man blir blind for den korrigerende virkelighet som så ofte meisles frem under arbeidet med en sak.

Dette er en av gravejournalistikkens største utfordringer – og fører til at den devalueres.

Sammensatt bilde

Men i SKUPs jubileumsår er utfordringsbildet mer sammensatt. Strammere redaksjonsbudsjetter kan friste til å krympe handlingsrommet for gravende og utfordrende journalistikk. Det er ikke bare trist, men vil også gjøre mediene mer tannløse og mindre journalistisk kvalitetsbevisste. Slik kan også samfunnsoppdraget svekkes.

En like stor utfordring er flere, dyktigere, raskere og mer profesjonelle informasjonsmedarbeidere og pr.-agenter. Deres mål er i dag å legge premissene for nyhetsoppslag og samfunnsdebatt, mens det tidligere var mye brannslukking som opptok dem.

Drømmen lever

Drømmen om å avdekke makten i alle dens avskygninger lever nok i beste velgående under helgens jubileumskonferanse. For SKUP-bevegelsen har gitt denne drømmen fornyet kraft hos stadig nye «generasjoner» journalister.

Det er bra – for det trengs samfunnsbevisste journalister i en tid da så mye lar seg bortdefinere som overflatefenomener.