DEN POLITISKE korttidshukommelsen er ikke mye å skryte av. For nøyaktig ett år siden ble Høyre dømt nord og ned av meningsmålere, partifolk og kommentatorer. Nesten alle insisterte på at Erna Solberg valgte en dødslinje fordi hun nektet å velge mellom sentrumspartiene og Fremskrittspartiet. Et valg de fleste mente var nødvendig å ta før stortingsvalget i september i fjor.

I et anfall av tilkjempet beskjedenhet: Vi her i Aftenposten var uenige, og mente det fantes situasjoner da uklarhet var en politisk nødvendighet. Det viste seg å holde stikk.

Selvsikkert Høyre

For i dag er det et helt annet og mye mer selvsikkert Høyre som viser seg frem enn det vi så for et år siden.

Da viste meningsmålingene 13–14 prosent – nå kan man plusse 10 prosent på slike tall. Det gjør at Høyre og Fremskrittspartiet i dag er jevnstore – for første gang på flere år.

Grunnen til dette er sammensatt, men Erna Solbergs landsmøtetale i går viste frem noe av grunnen. I motsetning til Siv Jensen sammenlignet hun ikke det norske velferdssamfunnet med det fallerte Sovjetunionen. Snarere knyttet hun den norske konservatismen til den sosialdemokratiske velferdsstatideen. Det var mer raus ros enn bitende systemkritikk i Erna Solbergs samfunnsanalyse, og det er av flere grunner en klok strategi.

Ingen politisk grøft

Viktigst fordi Høyre alltid må være forberedt på å ta over makten, og da må man også tåle å bli konfrontert med sine tidligere uttalelser.

Men kanskje like viktig fordi folk flest ikke kjenner seg igjen i Fremskrittspartiets reetablering av Norge som et elendighetssamfunn der intet fungerer.

Erna Solberg faller ikke i en slik politisk grøft. Det er ikke antydning til overspill hos Høyre-lederen. Men hun utfordrer Arbeiderpartistatens manglende valgfrihet og politiske kreativitet, og får slik demonstrert en opposisjonsrolle mange kjenner seg igjen i.

Politisk angstbiteri

Det ligger ikke noe politisk angstbiteri i dette, men det ligger et klart politisk budskap. Om velgere flest oppfatter dette som en ny politisk kurs er slett ikke sikkert. Men som politisk selvangivelse står det til troende.

Også om det skal danne grunnlaget for en politikk som skal til for å samarbeide med andre. Men som den korte historien fra fjorårets Høyre-pessimisme til årets selvtillit viser: Det er ufattelig langt frem til stortingsvalget i 2013.

Få vet det bedre enn helgens landsmøteparti.