LES OGSÅ:

ÅSNE SEIERSTAD ER EN av Norges beste utenriksjournalister. I tiden etter Taliban-regimets fall var hun den journalist som sterkest bidro til å øke forståelsen for afghanske forhold i Norge. Og med Bokhandleren i Kabul – en bok som bare i Norge er solgt i utrolige 250.000 eksemplarer – ga hun et innsiktsfullt og sjeldent innblikk i en verden de færreste av oss hadde et forhold til. Nettopp ved å la en familiehistorie synliggjøre tradisjon, kultur og land, tegnet Åsne Seierstad et dyptloddende bilde av den virkelighet Afghanistan sto overfor.

Det var hennes store prosjekt.

Da må det være bittert å bli dømt i Oslo tingrett for noe så simpelt som løgnaktig dyneløfting. For det er udokumentert slarv hun dømmes for å ha viderebrakt på en måte som tingretten finner rettsstridig i forhold til kravet på personvern. Slik felles Seierstad etter nøyaktig samme domstolslogikk som en i overkant frekk sladderreportasje uten fnugg av samfunnsrelevans.

Det er her dommen svikter.

Rettslige motebølger

Nå er selvsagt heller ikke dommere upåvirket av samfunnstemperaturen utenfor rettslokalet. Rettslige motebølger kommer og går, og dommernes vurderinger med dem. I flere tiår skulle det forholdsvis lite til for å bli dømt for injurier her i landet. Denne rettstilstanden ble avløst av en periode der det praktisk talt var håpløst å vinne frem med et injuriesøksmål – de rettslige signalene var at ytringsvernet sto over det meste. Nå har vi i noen år sett en tendens til at personvernet vurderes over vernet om ytringen, I alle fall visse typer ytringer.

Det begynte med at prinsesse Carolines noe vidløftige ektemann for nøyaktig seks år siden fikk medhold hos Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i anklagen om at tysk sladrepresse hadde krenket hans personvern. Dermed var det satt en slags europeisk standard – noen kalte det en ny standard. Dette er siden 2004 fulgt opp med flere saker i norske domstoler, den meste kjente er den såkalte Big Brother-saken.

Derfor er det kanskje ikke så overraskende at Oslo tingrett falt for fristelsen til å dømme Åsne Seierstad.

En familie på Dombås?

For det er en krevende form hun har valgt. Å gå inn i en afghansk familie for åpent å skildre tanker og følelser, tradisjon og konflikter er noe av det vanskeligste en journalist kan gjøre. Og selvsagt er det relevant å spørre om Åsne Seierstad kunne og ville gjort det samme i en afghansk flyktningefamilie bosatt på Dombås.

Trolig ikke.

For det er et faktum at norske medier er mer menneskelig nærgående i vår skildring av forhold langt borte, enn vi er når de som omtales bor i samme by som vi selv holder til. Bare tenk på forskjellen i billeddekning fra en norsk ulykke eller katastrofe, og en fra Haiti eller Rwanda.

Avstand gjør noe med oss – og skal gjøre det.

Journalist som medmenneske.

Dessuten gjør det noe med mennesker å ha en journalist rundt seg over lang tid. Man vender seg til at det er slik, og skiller ikke lenger så klart mellom journalisten som journalist, og journalisten som medmenneske.

Bare spør general Stanley McChrystal. Han mistet jobben som øverstkommanderende i Afghanistan etter at han litt for lenge satt askefast i Paris sammen med en hyggelig og gløgg journalist fra magasinet Rolling Stone.

Denne geologiske tilfeldigheten førte de to så nær hverandre at generalen mistet oversikt over rollefordelingen dem imellom – og resten er historie.

Alt dette finnes det gode grunner til å problematisere.

Stor samfunnsinteresse.

Oslo tingrett skal imidlertid ikke felle en dom over presseetikken. Den skal forholde seg til hva som er rettsstridig eller ikke. Og det er helt entydig at de journalister som de siste årene er felt for brudd på personvernet, er det fordi opplysningene ikke var av stor samfunnsinteresse. Ofte snarere tvert imot.

Høyesterett har da også slått fast at en ytring vil ha et sterkt vern hvis det gjelder forhold av allmenn interesse, men vernet vil være mindre sterkt hvis ytringen ikke har det.

I saken om Bokhandleren i Kabul inviterer denne juridiske problemstillingen til en fascinerende tvetydighet: For de omstridte linjene handler om menneskelige hverdagsproblemer. Men disse linjene er også en naturlig del av et viktig og betydningsfullt dokumentarisk verk.

De «farlige» linjene – også om retten finner dem feilaktige – er heller ikke enkeltopplysninger som er uproporsjonalt blåst opp i en tittel eller på en førsteside. De er uløselig knyttet til en sammenhengende fortelling som setter dem i perspektiv, og gir leseren mulighet til å forstå dem.

Oslo tingrett er ikke fremmed for dette, men har tillagt det altfor liten vekt. Derfor er resultatet blitt feil – og Åsne Seierstad er plassert i et selskap hun ikke hører hjemme i.