INGENTING FOREGÅR i et samfunnsmessig vakuum.

For hadde noen like etter Talibans fall i 2001 lekket en slik enorm mengde med feltrapporter og etterretningsmateriale, ville raseriet i vestlige land over lekkasjen – ikke over innholdet i den – drept et hvert tilløp til debatt. The New York Times ville ikke tatt i et slikt materiale med ildtang. Og anklager om å være terrorismens medløpere ville ha sittet løst.

Snart ni år etterpå er den vestlige samfunnstemperaturen en helt annen.

Voksende tvil

I vår gikk den nederlandske regjeringen av på grunn av uenighet om Afghanistan-engasjementet. Canada har varslet tilbaketrekking av sine hardt prøvede tropper. I Danmark – som det siste tiåret har plassert seg på Europas utenrikspolitiske høyreside – ble det mandag offentliggjort en meningsmåling som for første gang viser at et flertall av danskene vil ha sine soldater hjem. Torsdag kom det i Sverige en måling som viser tilnærmet dødt løp mellom tilhengere og motstandere.

Og i Norge er det sannsynligvis bare et tidsspørsmål før et flertall går mot norsk krigsdeltagelse.

Men mye viktigere enn alt dette: I USA vokser tvilen. Ikke om målet, men om det er mulig å nå det.

Dette er da også kjernen i all seriøs Afghanistan-debatt.

Informasjonsbombe

Det er sjelden en sak har så mange fasetter som Wikileaks informasjonsbombe.

Den fortjener å bli diskutert utfra et journalistisk ståsted fordi dette representerer en unik kombinasjon av tradisjonell avsløringsjournalistikk og nye mediers uredigerte, men globale spredningseventyr. Men også det helt spesielle samarbeidet mellom tre av verdens mest seriøse mediemerkenavn – The New York Times, The Guardian og Der Spiegel – og den uregjerlige nettnykommeren Wikileaks, inviterer til refleksjoner.

Det samme gjør etiske vurderinger som suverent hever seg over maktapparatenes syn på hva som bør holdes hemmelig. Og viktigere: Hva som kan kan sette soldater og kilder i fare.

Krig sett nedenfra

Mer betydningsfullt er imidlertid lekkasjenes politiske virkning. For om de 92.201 dokumentene ikke ser ut til å inneholde den ene store skandelen som knuser det offisielle Afghanistan-bildet, ligger det politisk sprengkraft i de ufattelig mange detaljene.

For dette er krigen sett nedenfra. Både på og mellom linjene tegner denne rapportlavinen et bilde av usikkerhet og frykt, tvil og nederlag, kaos og brutalitet. Intet av dette er spesielt for krigen i Afghanistan. Det spesielle er at alt dette dokumenteres ni år etter at seieren over Taliban ble proklamert – mens politikere over hele verden sliter med å overbevise folk flest om hensikten med den fortsatte tilstedeværelsen i dette mørbankede landet.

Ærlig redsel

«Politikken er i en kritisk fase,» som John Kerry – Vietnamveteran, demokratisk presidentkandidat i 2004 og nåværende leder av Senatets utenrikskomite – formulerer det i en kommentar til Wikileaks-lekkasjen.

Han vet hva som står på spill.

Det gjør også Storbritannias ferske utenriksminister, William Hague, som avslører ærlig politisk redsel når han sier at «jeg håper ikke slike lekkasjer vil forgifte atmosfæren».

Lekkasjekinderegg

For det tredje elementet i det sammensatte Wikileaks-kinderegget er nettopp virkningen det vil ha på vestlig – og spesielt amerikansk – opinion.

Den er nokså krigstrett allerede, særlig i Europa. En tretthet som ikke skyldes uenighet om de opprinelige målene, eller sympati for Taliban. Snarere en voksende tvil om hva som er mulig å oppnå, og en stadig mer intens følelse av at Afghanistan er en militær og politisk hengemyr det ikke er mulig å komme opp av. En slags evigvarende tapt sak i et land der både det britiske og sovjetiske imperiet tidligere har kastet kortene.

At det pakistanske puslespillet blir stadig mer forvirrende – blant annet dokumentert i Wikileaks-rapportene – gjør ikke saken lettere å tro på.

Lunkent forsvar

Følelsen blir nok forsterket av at det knapt er noen som snakker med styrke og overbevisning om at vi snart ser en løsning i Afghanistan. Det er da også noe rituelt og lunkent over våre politikeres forsvar for operasjonen. Mange av dem kan mistenkes for ikke å ha særlig tro på at man vil lykkes med å bygge en afghansk sentralmakt som kan løse problemene. Snarere skapes et inntrykk av at dette er noe vi «må» være med på, mer på grunn av tross enn av tro.

«Håp – tross alt!», var tittelen på utenriksminister Jonas Gahr Støres kronikk her i avisen etter konferansen i Kabul for to uker siden. Igjen dette «tross alt»! Det ligger prisverdig og ærlig realisme i dette, men er neppe egnet til å overbevise tvilere.

Og slik har ledere over hele verden det – nyheter fra Afghanistan er sjelden gode nyheter.

Vietnam-spøkelset

Denne uken har mange benyttet sjansen til å minne om USAs Vietnam-spøkelse. 79-årige Daniel Ellsberg – mannen som lekket Pentagon-papirene – har vært et flittig brukt intervjuobjekt. I 40 år har han ventet på en ny slik lekkasje, sier Ellsberg til The Wall Street Journal.

Men forskjellene er større enn likhetene – både når det gjelder lekkasjer og kriger.

Der Pentagon-papirene i 1971 dokumenterte at det amerikanske folk var ført bak lyset, bekrefter Wikileaks-rapportene snarere bildet vi allerede har av krigen. Mer direkte, usminket og brutalt, javel, men i substans ikke vesensforskjellig fra det vi allerede vet.

Tomme gater

Sammenligningen mellom økende folkelig skepsis til det vestlige Afghanistan-engasjementet og det som skjedde under Vietnamkrigen, halter sterkt. Ikke minst fordi gatene i amerikanske og europeiske storbyer den gang var fylt av rasende og fortvilte demonstrater – like sterke motstandere av både krigens mål og dens midler.

Samtidig vokste sympatien for USAs fiender på vietnamesisk jord – av mange ble de tildelt frigjøringsbevegelsens heltestatus.

Ingen slike forutsetninger er tilstede i Afghanistan-debatten – uten at det betyr at den økende krigsmotstanden kan neglisjeres.

Fratatt privilegium

Det politiske lederskap er imidlertid i en helt annen situasjon enn en uforpliktet offentlighet. Eksperter, opinionsdannere, aktivister og journalister har det privilegium at vi ikke trenger anvise realistiske løsninger. Det privilegium er fratatt politikerne.

På samme måte som politiske ledere heller ikke har det privilegium at man kan nøye seg med å trekke på skuldrene – og gi opp hele den afghanske miseren. Utøvelsen av lederskap er å finne farbare veier ut av elendigheten.

Men det kan argumenteres for at tiden er i ferd med renne ut for troen på at den afghanske floke lar seg løse. Og den detaljenes klasebombe som Wikileaks denne uken detonerte, kan tolkes som en bekreftelse på at vi nærmer oss et veiskille.