• FOTO: Inge Grødum

De oversettes opprør

«Sverige har fått Sverigedemokratene fordi vi har fortjent dem», hevder forfatteren Markus Uvell. Likheten til ny norsk historie er slående.

I SNART 40 ÅR HAR høyrepopulistiske partier utfordret det etablerte politiske miljøet i Norge og Danmark. Nå er utfordringen kommet til Sverige i form av Sverigedemokratene.

Da Mogens Glistrup stiftet det danske Fremskrittspartiet rettet et oppdemmet folkelig raseri seg mot skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det gjorde det også da Anders Lange i 1973 dannet sin norske blåkopi.

Ingen av dem var opptatt av innvandring, mest fordi det lille som fantes var velkomment.

Rasistisk bilde

Sverigedemokratene (SD) har en helt annen bakgrunn. Da det ble stiftet i 1988 hadde flere av grunnleggerne bakgrunn i den rasistiske kampanjeorganisasjonen «Bevara Sverige Svenskt». Eldre menn med nazistisk bakgrunn blandet seg med snauskaller i en bevegelse som bare fikk 118 stemmer ved riksdagsvalget.

Senere har episodene som klistret partiet til ytterliggående rasisme, har vært mange: I 2005 ble tidligere partisekretær Jimmy Windeskog ekskludert fordi han nektet å akseptere at SDs nestleder Tony Wiklander hadde en indisk adoptivdatter: «Hvilken troverdighet har vi som parti når ikke engang nestlederen avviser det flerkulturelle,» spurte han retorisk.

SD-medlemmet Tina Hallgren-Bengtsson ble kjent da hun i 1996 gjorde Hitler-hilsen og holdt tale foran et bokbål med jødiske bøker.

Slikt – og det er mye av dette – har over år bidratt til å forme bildet av partiet.

Systematisk forandring

Kanskje det er en av grunnene til at det etablerte svenske politikermiljøet ser ut til å ha vansker med å ta inn over seg at det er et annet partiet som i høst banker på Riksdagens port.

Den dyktige 31 år gamle partileder Jimmy Åkesson har systematisk forandret Sverigedemoratene. Åpen rasisme er ikke lenger forenlig med partilinjen. Nå er det begrepet «åpen svenskhet» som gjelder.

I fjor høst lyktes den tidligere høyremannen Åkesson å støpe partiet om i en mer «sosialdemokratisk» form. Sverigedemokratene fremstod som fagforeningsvennlige, og angrep Reinfeldt-regjeringens arbeidsmarkedspolitikk.

Det ekstreme har sakte, men meget sikkert blitt erstattet av noe mer allment. Eller som Niklas Orrenius kaller sin glimrende reportasjebok om vårt nabolands mest omstridte parti: «Jeg er ikke rabiat. Jeg spiser pizza.»

Overraskende normalt?

Ingen tilfeldighet: «Når man studerer oppfatningene til Sverigedemokratenes sympatisører, er det mest slående at de er som folk flest,» skriver Markus Uvell i boken «Folkhemspopulismen». Der har Uvell sammen med danske Erik Meier Carlssen foretatt en fascinerende sammenlignende studie av Sverigedemokratene og Mogens Glistrups arvtagere i Dansk Folkeparti.

Og det er et «inntrykk av normalitet» som slår dem når Sverigedemokratene analyseres. De finner et «tydelig sentrumsparti» i de fleste spørsmål, og siterer professor Henrik Oscarssons undersøkelse som viser at velgere som stemte på Sverigedemokratene i 2006, befinner seg midt på høyre-venstre-skalaen.

I Landskrona fikk partiet hele 22,3 prosent av stemmene ved forrige kommunevalg, en rekke andre steder fikk det rundt 10 prosent. Flere av disse – men slett ikke alle – ligger i den nederste delen av svensk kommunerangering over hvor det er lavest og høyest vekst. Det kan påstås at en rekke av de stedene der Sverigedemokratene står sterkest, er taperne i de seneste tiårs store samfunnsforandringer.

Møtt med raseri.

Med andre ord ser vi et politisk og økonomisk landskap som inviterer til protest – ikke minst for alle dem som føler seg glemt og oversett av det etablerte Sverige.

At en slik avmaktsfølelse kombineres med fremmedfrykt, er et fenomen vi kjenner fra mange europeiske land – også Norge. På denne måten bekrefter Sverigedemokratenes suksess en europeisk trend.

Sverigedemokratenes korte historie skiller seg tydeligst fra Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti ved at det begynte som en ekstremistbevegelse der de to andre startet som de skattetrettes protest mot et stivnet 70-tall.

Likheten er hamskiftet fra et uryddig organisasjonsanarki til en bevisst partiorganisasjon, appellen til de mange som føler seg oversett, innvandringsspøkelset som en av hovedsakene, et appellerende direktespråk og ikke minst: Det raseri disse partiene møtes med av etablerte politikere og medier.

Med Rocky som ideal

Jimmy Åkesson og hans SD-kamerater elsker da også å sitere Sylvester Stallones bokserfigur Rocky: «Det handler ikke om hvor hardt du slår. Det handler om hvor hardt du kan bli slått, og fortsette å bevege deg fremover. Hvor mye du kan ta imot, og likevel fortsette fremover. Det er slik du vinner.»

Erik Meier Carlsen kalte sin bok om Dansk Folkeparti for «De overflødiges oprør» (2000). De frustrerte som har mistet troen på at noen taler deres sak. For dem blir en proteststemme en måte å slå tilbake mot en elite som hverken ser dem eller bryr seg.

Hvis ikke dette tas på alvor, er risikoen der for at en almen misnøye blir inngangsporten til et stadig mer ekstremt budskap.

Les også

Siste fra Stanghelle

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste nytt