DET FINNES INGEN større synd for en polititjenestemann enn å få noen dømt på grunnlag av falske beviser. Og i en rettsprosess finnes det ingen grovere handling enn aktivt og bevisst å forfalske den virkelighet den dømmende rett skal ta stilling til.

Vi vet likevel at det skjer.

I den internasjonale rettshistorien er det dokumentert at politiet har fabrikkert beviser for å fylle ut en indisiekjedes «missing link». Fra norsk rett vet vi at politivitner har løyet for å dekke hverandre – politivoldsakene er konkrete eksempler. Og, en i denne sammenheng bagatell, i Treholtsaken vet vi at en politinspektør begikk lovbrudd ved å røpe hemmelighetsstemplede opplysninger da han gav ut bok. Det endte med en skriftlig refs fra Riksadvokaten.

Leve med løgn.

Geir Selvik Malthe-Sørenssens påstand dreier seg om noe langt mer: Han beskriver en pensjonert overvåker som av samvittighetsgrunner ikke orker å holde kjeft lenger. Han vet at et av Treholtsakens kjernebeviser er konstruert – eller «rekonstruert» som man kalte det da det skjedde – og orker ikke «leve med en slik løgn».

«Jeg har lenge slitt med lojalitetsfølelsen overfor staten, men nok er nok,» forteller den anonyme POT-mannen, og beskriver hvordan han nå som en pensjonist som har fått jobben på avstand, har skjønt «hvor alvorlig dette er».

Dette kan være en sann historie. Slikt har skjedd tidligere.

Kritiske spørsmål.

Samtidig skal man stille kritiske spørsmål også til varslere – spesielt de anonyme. Hvorfor ikke gå til Gjenopptagelseskommisjonen? Eller direkte til Arne Treholts advokat? Kommer vedkommende til å la seg avhøre? Er dette en av de hemmelige menn som dyrker sine konspirasjonsteorier så effektivt – slik vi så i skandaleboken «Vi som styrer Norge» – at de til slutt tror på dem selv? Eller er dette et resultat av en overspent journalistisk drøm om å avsløre det store komplottet?

Vi kan ikke vite, men vi kan tro. Og denne troen tilsier at dette er opplysninger som ikke kan overses.

Rettslig kjernepunkt.

Også fordi Geir Selvik Malthe-Sørenssen – med støtte av en vanligvis nøktern Harald Stabell og av fotografieksperter – mener å kunne dokumentere at de bildene som Overvåkingspolitiet hevder er fra en hemmelig ransaking hjemme hos Arne Treholt, i virkeligheten ble tatt i POTs lokaler etter arrestasjonen.

Treholdt i møte med tre KGB-agenter Dette er et kjernepunkt. I august 1983 hadde Arne Treholt møtt både sin irakiske kontakt og KGB-general Gennadij Titov. Han erkjenner å ha motatt store pengebeløp fra Irak, men blånekter at KBG ga ham mye penger. Overvåkingstjenestens ransakingsrapport – med støtte i bildene – knytter imidlertid Arne Treholt til 15000 dollar fra KGB.

Et enormt beløp i 1983.

Viser det seg at disse bildene er såkalt «rekonstruert» etter arrestasjonen, ja, så er dette beviset totalt dødt. I verste fall – sett med påtalemyndighetens øyne – ryker en av dommernes bærebjelker for å dømme Arne Treholt til 20 års fengsel.

For stor fristelse?

Arne Treholt var ingen forfulgt uskyldighet. Da han ble arrestert visste Overvåkingspolitiet at han i dypeste hemmelighet hadde møtt høytstående KGB-offiserer en rekke ganger. De visste, noe Treholt senere erkjente, at han hadde mottatt svære pengesummer – nok til å kjøpe en respektabel leilighet – fra Irak. Og de visste at han førte et effektivt og farlig dobbeltliv.

Ingen av spanerne var i tvil om at Arne Treholt var sovjetisk storspion. Spørsmålet var hva som kunne holde som bevis for dette i en norsk rett.

Kan det være slik at de to tjenestemennene som i august 1983 tok seg inn i Treholts leilighet og åpnet hans stresskoffert, så penger, men ikke tok sjansen på å telle dem? Er det tenkelig at det da rettssaken nærmet seg, ble interne diskusjoner om hvor sterke bevisene var? Og kan det ha oppstått en fristelse om å «rekonstruere» et bevis man mente å ha sett, men ikke hadde dokumentert?

Enormt skritt.

Det er verdt å smake på ordet «rekonstruere». Dagens pensjonerte politikilde bruker akkurat dette ordet for å beskrive hvordan man i 1984 så det i Politihusets åttende etasje. Det ligger noe legitimerende og unnskyldende i selve språkbruken. Man forfalsker ikke, man fabrikkerer ikke bevis, man «rekonstruerer».

Slik kan det ha skjedd – og det vil være en stor unnlatelsessynd ikke å undersøke om tjenestemennene virkelig gjorde det.

Dagens riksadvokat, Tor-Aksel Busch, var sammen med førstestatsadvokat Lasse Qvigstad Treholtsakens aktorer. Det er klart at det er et enormt skritt for dem begge å tro at en sak de la all sin imponerende faglighet i, også bærer i seg historiens største rettsskandale.

Likevel vil det være en grov forsømmelse hvis ikke påtalemyndigheten går inn i dette – gjerne i samarbeid med Gjenopptagelseskommisjonen – med full kraft og seriøsitet.

Svimlende perspektiver.

Det må de gjøre av to like viktige grunner.

Først for å avdekke om Treholt-dommen virkelig bygger på bevisfusk. I så fall er perspektivene svimlende.

Viser troverdige undersøkelser at dagens nye «pengebevis» er basert på fantasi og feilslutninger, ja, så er den andre grunnen til å ta saken på alvor å renvaske to polititjenestemenn som nå i bokform navngis som løgnere og forfalskere.

Fallhøyden i denne saken er enorm. Den er det for mange. På begge sider av Treholt-bordet.

Andre relevante arkivsaker på Treholt-saken

Arkiv: Aftenposten 23. januar 1984

23. januar varetektsfengsles Treholt for 12 uker

Dommen 20.juni 1985: - Jeg er dømt uskyldig

3. juli 1992 ble Treholt benådet av regjeringen Treholt mottar dommen