Varsler oppvask etter KrF-stunt

DE ILLSINTE karakteristikkene har vært mange etter at statsminister Jens Stoltenberg så seg nødt til å møte 28 år gamle Marte Wexelsen Goksøyr i Stortingets vandrehall onsdag.

«Sirkus», «show», «hårreisende», «uverdig», er noen av dem.

I årevis har den store vandrehallen utenfor selve stortingssalen vært en av Norges viktigste møteplasser. Det er ofte der politikerne møter journalister, lobbyister og pressgrupper av så ymse slag.

Der har Høyre tatt med seg en pasient med spiseforstyrrelser for å redde et senter. Og det er bare et par uker siden det var der Fremskrittspartiet ledet inn en gruppe bevegelseshemmede med «servicehunder» for å slå et slag for en god sak.

Men langt vanligere: Det er i vandrehallen Bellonas Frederic Hauge har hatt sine friskeste oppvisninger i konfrontasjon med slappe miljøpolitikere. For ikke å snakke om at det er i vandrehallen LOs Roar Flåthen og NHOs Johnny Bernander møter politikere og medier i den årvisse manesjen det staselige rommet blir omgjort til etter at statsbudsjettet fremlegges.

Engasjert

Det er likevel når Marte får bruke den samme rett som alle disse maktmenneskene tildeles at det blir så mye bråk at stortingspresidenten varsler en full gjennomgang av Stortingets besøksrutiner.

For flotte, verbale og engasjerte Marte er på ett område noe annerledes enn flertallet av norske 28-åringer. Marte har nemlig Downs syndrom.

Det ble for mye for Marianne Aasen og en rekke andre politikere. Der gikk det tydeligvis en grense. «Slike» skal ikke få adgang til å konfrontere landets fremste politikere i deres egen storstue. Det ble oppfattet som et politisk bakholdsangrep regissert av opposisjonen.

Men Marte-saken handler vel så mye om regikampen

Regikampen

Denne saken handler om så mye. Den handler om politikere som ikke trives særlig godt i åpen konfrontasjon med mennesker som blir direkte berørt av de vedtak som fattes. Det er jo ofte enklere å forholde seg til prinsipper og generelle regler – uten å skjele altfor mye til det enkelte menneske.

Slikt er ikke så vanskelig å forstå. Det må til og med ofte være slik, men det blir helt galt hvis politikerne utvikler en slags frykt for å møte dem som sterkest merker politikkens konsekvenser.

Men Marte-saken handler vel så mye om regikampen. De politiske partiene kjemper en innbitt maktkamp om å sette dagsordenen. Daglig forsøkes det – ofte med stort hell – å selge inn saker og personer i håp om å nå opp i et bråkete nyhetsbilde. Det gjelder å få stilt egne politikere i et godt lys – og andre partiers i et tilsvarende dårlig.

Da er regi er viktig. Og i sinnet hos en del Arbeiderpartipolitikere over Martes møte med statsministeren mer enn aner vi fortvilelsen over tapt regi. For Martes velformulerte advarsel mot ultralydtilbud til alle i 12. svangerskapsuke støttet Kristelig Folkepartis, og ikke Arbeiderpartiets, syn på faren for «sorteringssamfunnet».

«Er jeg ikke ønsket», spurte hun i retorisk visshet om det «alle» vet, men som Arbeiderpartiet nekter for: Flere vil velge abort når de oppdager at fosteret har kromosomfeil eller en alvorlig sykdom. Og flere vil benytte seg av tilbudet om ultralyd hvis det gjøres allment.

«Det blir håpløst når Ap later som om det ikke er tilfelle,» som Dagsavisens Hege Ulstein presist formulerer det.

Utrygghet

Det Marte-debatten også har vist frem, er et politikersinne i møtet med noe som oppleves som uforutsigbart – og derfor farlig. I alle fall når mediene er til stede. For det ligger en trygghet i det velregisserte, slik det oftest ligger utrygghet i det overraskende.

Dessuten er jo de fleste av oss slik at det faller oss lettest å snakke med mennesker som er tilnærmet lik oss selv. Mennesker vi ikke trenger være enige med i ett og alt, men som vi deler referanseramme og ordbruk med. Med dem utvikler vi bevisst eller ubevisst en samforstand som inviterer til mental trygghet.

Det var denne tryggheten Marte utfordret denne uken. Uten å vite det utløste hun politikernes redsel for dem som ikke er innenfor sirkelen, for dem som ikke kjenner de innforståtte kodene – og som derfor representerer noe farlig uforutsigbart.

Vandrehallens status

Nå er det selvsagt ikke noe galt med ønsket om å diskutere adgangsreglene til Stortinget. Heller ikke hvem som kan få lov til å bruke vandrehallen – og hvordan det skal gjøres. Like nødvendig kan være å diskutere medienes rolle i dette.

Det hadde da også stått respekt av Marianne Aasen – som har frontet angrepene på KrF i denne saken – om hun hadde forsvart Stortingets territorium mot de sterke lobbyinteressene som med jevne mellomrom bruker vandrehallen som kulisse for sine politiske budskap. Men det han hun aldri gjort. Det var først da Marte dukket opp at det ble så viktig å ta til orde for innstramninger.

Uverdig, mener Aasen, som ikke er noen tilfeldig backbencher. Snarere er hun av mange karakterisert som en dyktig og lovende Ap-politiker.

Til og med samer?

For etter Martes inntreden på den politiske arena er det visst ingen grenser for hvem politikerne kan risikere å møte i nasjonalforsamlingen:

«...hvis dette her blir en slags tradisjon i vandrehallen at samer, andre, masse ulike grupper, interesseorganisasjoner, eldre som trenger pleie, blir plassert der, vil det sikkert være mulig for statsrådene å håndtere det,» sa Marianne Aasen i P4-programmet Syttentretti på fredag.

Men ønskelig? Nei, det er det så visst ikke, lar Aasen P4-lytterne forstå. Tenk om en statsråd til og med skulle støte på en representant for Norges urbefolkning – samene – i vandrehallen?

Det er slike like avslørende som tankeløse uttalelser som illustrerer at møtet med Marte nok har gjort større inntrykk i Stortinget enn mange har hatt godt av. Eller kanskje det var nettopp det de hadde?