JUSTISMINISTER Knut Storberget er en intelligent mann og en dreven politiker. Derfor er det så overraskende at han har oppført seg så tåpelig at bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen har følt seg presset til å dempe kritikken mot myndighetenes 22. juli-håndtering.

For det er ikke hver dag justisministeren ringer en advokat. Og Storberget vet bedre enn de fleste at en telefon fra justismaktens høyborg, gjør et visst inntrykk. Derfor ligger det et bevisst press når makten ber om fred for aktiv kritikk.

Fornekting

Historien forteller sitt tydelige språk om hvor presset Knut Storberget var for en knapp måned siden. Da, som nå, ble det rettet sterk kritikk både for mangelfull beredskap og for en rekke av de politifaglige avgjørelsene som ble tatt de skjebnesvangre timene denne mørke julifredagen.

Knut Storberget er konstitusjonelt ansvarlig for mye av dette, og hans svar var fornekting. Riktignok med en liten åpning for at 22. juli-kommisjonen kunne komme til å avdekke kritikkverdige forhold. I et slikt perspektiv ble den aktive kritikken fra pårørende og bistandsadvokater vanskelig å håndtere.

Parodisk

Det er noe helt annet med kritikk fra opposisjon og oss i mediene. Vi kan alltid anklages for lettvintheter og urimelige anklager – også de gangene kritikken er velfundert. Men ikke noe er farligere enn kritikk fra dem som med sorgens autoritet retter anklagende pekefingre mot manglende beredskap og gale avgjørelser. Også fordi ingen statsråd kan gå i åpen konfrontasjon med dem som bærer det største tapet.

Derfor er det lett å forstå at Knut Storberget ønsket å dempe kritikken. Det er vanskeligere å forstå at han likevel ikke skjønte hvor galt det kunne virke å ta dette opp med en bistandsadvokat som skal ha de pårørendes, og ikke justisministerens, ve og vel for øye.

Likevel blir det helt parodisk når bistandsadvokat Arne Seland til VG Nett i går kalte dette for «Stasi-metoder» og «slikt som foregår i et diktatur».

Ny strategi

I dag er ikke Knut Storberget like presset som for en måned siden.

For Regjeringen har nå forandret strategi for å møte kritikken. Det begynte med et intervju med Knut Storberget her i Aftenposten forrige mandag. På samme tid skrev Grete Faremo en relativt selvkritisk artikkel på Forsvarets vegne. Og i trontaledebatten erklærte Jens Stoltenberg seg villig til å ta ansvaret også for det som ikke fungerte.

Fortsatt er Storberget vag og utflytende når kritikken skal konkretiseres, men selve ufeilbarlighetslinjen er forlatt.

Det var like riktig som nødvendig.