Gårsdagen burde vært en triumfens dag for alle som drømmer om et fredens Midtøsten: Da var det nøyaktig 25 år siden Egypts president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem Begin signerte Camp David-avtalen. Den representerte et vannskille i forholdet mellom Israel og landets viktigste arabiske nabo. Og den har vist seg å overleve kriger, okkupasjon og opprør - mer av realpolitisk nødvendighet enn basert på en fredelig grunnholdning.

"Yassin-effekten"

Etter drapet på sheik Ahmed Yassin erklærte dagens egyptiske president, Hosni Mubarak, at hans land trakk seg fra feiringene som skal markere fredsavtalen. Det er ikke tid for fredsfeiringer i dagens Midtøsten.Slikt behøver ikke bety all verden. De politiske temperatursvingningene er store blant landene innerst i Middelhavet. Men Mubaraks erklæring er bare en liten del av det som allerede har fått betegnelsen "Yassin-effekten": Børsen i Tel Aviv har vært i fall siden likvideringen av Hamas-lederen. Det spanske topplaget i den europeiske basketballserien, Valencia, nektet torsdag å stille opp i den avgjørende kampen i Tel Aviv mot det israelske lage Maccabi. Og fra overfylte fødestuer i Gaza og Vestbredden rapporteres det at nyfødte guttebarn gis æresnavnet Ahmed Yassin.

Høyresidens prosjekt

Israelerne vet at det kommer hevnaksjoner. Det vet også palestinerne. Begge folkene blir stadig sterkere låst fast i det favntaket en kombinasjon av hat og frykt skaper. De destruktive kreftene på begge sider har fått fritt spillerom - og de vet å benytte seg av det.Statsminister Ariel Sharon har feilet totalt i å oppfylle valgløftet sitt om å gi israelerne trygghet. En meningsmåling viser da også at åtte av ti israelere tror drapet på Ahmed Yassin vil føre til mer terror. Likevel støtter seksti prosent Sharons beslutning om å likvidere den islamistiske lederen. Slik tenker et folk som ikke lenger ser en annen utvei enn bruken av rå makt. Det er kanskje et av de tristeste budskap som er kommet fra Midtøsten denne dramatiske uken.Alt dette skyldes ikke primært den palestinske terrorismen og en ofte udugelig palestinsk selvstyreadministrasjon, selv om det er helt sentrale problemer. Viktigst for forståelsen av det som skjer er likevel kanskje de lange linjene i den israelske høyresidens politiske prosjekt.

Vetorett over freden

Men først: Det unike da Yitzhak Rabin og Yasir Arafat motstrebende lot seg føre inn i Oslo-prosessen, var erkjennelsen av at alternativet til sameksistens gjennom smertefulle kompromisser var langt verre. Derfor nektet de å gi palestinske og jødiske ekstremister vetorett over fredsprosessen. Vi vet hvordan det gikk: Hetsen fra den israelske høyresiden skapte et politisk klima som gjorde det mulig for en israelsk fanatiker å drepe sin egen statsminister. Og kanskje vil historien gi Terje Rød-Larsen rett når han i et intervju med Dagbladets John Olav Egeland hevder at "Oslo-avtalen falt ikke sammen, den ble drept av skuddene som tok livet av Yitzhak Rabin".

Ideologiske røtter

Ariel Sharons ideologiske tenkning finner vi hos høyresionisten Vladimir Jabotinsky - som døde i 1940. Femten år tidligere åpnet Jabotinsky krig mot den etablerte sionistbevegelsens ledere gjennom å starte Revisjonistpartiet - vel å merke innenfor sionistpartiets rammer. Denne høyresionistiske fløyen er usedvanlig klar i sitt krav om et stor-Israel der selvsagt også Vestbredden hører hjemme.Statsministrene Menachem Begin, Yitzhak Shamir - og nå Ariel Sharon ble dypt overbevist av denne tenkningen. Og handler deretter. Derfor er det ikke tilfeldig når antall bosettinger øker, palestinske enklaver isoleres, grensemur- og gjerde bygges og stadig nye fakta "skapes på bakken", som det så lidenskapsløst heter.

Bort fra fred

Det deprimerende, men også fascinerende, ved Israels politikk i Sharons statsministertid har vært å registrere hvordan han behendig manøvrerer seg bort fra enhver situasjon der det kan tenkes at han må inngå et virkelig kompromiss. Riktignok har han erklært en slags støtte til et USA-initiert veikart som skulle lede til en palestinsk stat, men siden har han gjort sitt beste for å sørge for at det ikke ble noe av. Og Sharons beste er ofte godt nok.Til stor fortvilelse for mange israelere, for fredsbevegelsen og for sterke krefter innenfor etterretningstjenestene og i den israelske hæren er Ariel Sharon tro mot sine ideologiske røtter. "Konflikten i Midtøsten er en tragedie. Rett står mot rett. Da er det på tide at vi betrakter det som en tragedie og ikke som en westernfilm der kampen står mellom de gode og de onde", uttalte den verdenskjente israelske forfatteren Amos Oz da Madrid-konferansen startet for snart tretten år siden. Og det er den samme Oz som minner oss om tragediens to utganger; den shakespeareske og den tsjekhovske. Da den første begeistring over Oslo-avtalen hadde lagt seg, bredte det seg en slags desillusjonert realisme over partene i denne dype konflikten. Det var kanskje intet dårlig stemningsleie for det som kunne utviklet seg til en tsjekovsk slutt på en vond tragedie.

Pessimisme er realisme

Ti år etterpå ser det helt annerledes ut. Det finnes praktisk talt intet som ikke forteller et budskap om konfrontasjon, voldsopptrapping og en konflikt der det ikke er vilje til finne tilbake til de mulige løsningene. Et lederskifte i Israel må til før dette bildet forandrer seg, helst også ett på palestinsk side - og da kan det være for sent. Et Midtøsten fanget inn av den shakespeareske tragedietolkningen er ingen urealistisk fremtidsvisjon. For i Midtøsten er det nå pessimistene som representerer realismen.