NÅ VET VI så mye mer. Nå vet vi hvordan det er å stå 150000 mennesker sammen rundt Rådhuset. Nå vet vi hvor lenge vi kan holde en rose, en orkidé, en kvast, en bukett, en potteplante i været. Nå vet vi hvordan det høres ut når hundreogfemtitusen mennesker plutselig blir helt, helt stille sammen.
Og nå vet jeg hvor befriende det er å stå ved siden av Elvira på to og et halvt år som midt i den tunge stillheten, høyt og klart (til tross for smokken) sier: –Så stille det ble. Er det sovetid?
Strek i regningen
Anders Behring Breivik hadde planlagt alt så nøye. Forhåpentlig viser noen ham hva han har stelt i stand. For vi som ikke er rammet av den harde, vonde og direkte sorgen har fått noe vi aldri kommer til å glemme. Vi har sett det selv, vi er bedre enn noen skal ha det til. Vi står sammen når det gjelder.
Vi er blitt større. Og vi har fått et nytt samhold. Det er ikke tomme ord.
Vi i Oslo har fått se hvilken bypatriotisme som finnes her – til tross for at flere altfor lenge har hevdet det motsatte. Og enda bedre; vi ser at patriotismen ikke har farge, alder eller bakgrunn.
Dette var en strek i regningen for Anders Behring Breivik og hans detaljerte planer.
Såret
Stillheten i Oslo skal ikke vare ved. Straks vil byen larme og ståke og fortsette å knirke mellom øst og vest. Vi skal snart begynne å diskutere meningsløse detaljer igjen. Etter hvert kommer detaljene til å fremstå som viktige. Dessuten kommer vi til å måtte ta tak i de vanskelige tingene.
Men i lang tid fremover skal vi leve med såret etter bomben som en kontinuerlig påminnelse, midt i hjertet av byen. Som vårt Ground Zero. Skadene i sentrum må leges på en måte som både gir mening og skaper stolthet.
Det er stille i Oslo nå, men det er ikke sovetid.
Tiden er inne for noe litt annet.
Kommentarer