TIL HELGEN samles statslederne i verdens 20 viktigste land, G20, i Canada for å gjøre opp status ett år etter finanskrisen.
Asia og til dels USA har fått ny vekst i økonomien. Det er nå Europa som er verdensøkonomiens syke mann. Enda verre: Tvilen om det finnes noen oppskrift for å redde Europa, øker.
På G20 møtet til helgen vil USA, bak lukkede dører, klage over at land som har store overskudd i handelen med andre land – Kina og Tyskland – ikke gjør mer for å veie opp for land som tvinges til å stramme inn den økonomiske politikken.
Hadde Norge vært representert, hadde også vi fått vårt pass påskrevet.
Nye toner.
Alvoret har tiltatt i løpet av noen få uker. Det kunne man også avlese på pressekonferansen etter rentemøtet i Norges Bank i går.
På forrige rentemøte i hovedstyret i Norges Bank i begynnelsen av mai var stemningen høyst avslappet. Renten ble satt opp, og det ble varslet om at den jevne økningen i renten, opp mot et normalt nivå, ville fortsette.
I går var tonen helt annerledes.
Nå er renten satt på «hold», sa visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad etter møtet. Og det blir ikke nye renteøkninger før tidligst ved nyttårstider.
Gjetning.
Men selv dette er en gjetning. Det kan ta mye lengre tid. Sentralbanken baserer seg nemlig på at de ekstraordinære kuttene på budsjettene som mange europeiske land har varslet de siste ukene, gradvis vil fjerne uroen i finansmarkedene. Ikke minst vil tilliten til statenes egne finanser bedres, sier Qvigstad.
Kanskje det. Men foreløpig ser det ikke bra ut.
Etter en måned hvor land etter land – blant dem Irland, Hellas, Portugal, Spania, Tyskland og i forgårs Storbritannia – har varslet innstramminger, har pessimismen snarere økt. Sparebølgen kan få sterkere negativ virkning på veksten enn hvert enkelt av landene har forestilt seg.
Det usagte.
Qvigstad pekte i går på at land som har budsjettunderskudd på over 10 prosent av landets samlede inntekter, ikke har noe alternativ. De kan ikke regne med at noen vil fortsette å gi lån hvis de kjører videre med så store underskudd.
Problemet var ikke hva Qvigstad sa, men hva han ikke sa. Han sa ingenting om politikken i de landene som har de minste underskuddene på statsbudsjettet og samtidig overskudd i utenriksøkonomien. Hvis også disse landene skal kutte aggressivt, er økonomisk tilbakeslag i EU vanskelig å unngå. Og det er akkurat det som kan komme til å skje.
Da svikter også skatteinntektene, mens utgiftene til arbeidsledighetstrygden øker.
EU-landene, og særlig eurosonen, står derfor overfor et uløst koordineringsproblem. Det er en av grunnene til at kuttene ikke trenger å få den virkning som Norges Bank spår.
Den andre grunnen er at vi ser en snikende bankkrise under utvikling. I Europa er det i stor grad bankene som er statenes kreditorer. Derfor begynner bankene å frykte hverandre. Banker i Sør-Europa får knapt lån andre steder enn i Den europeiske sentralbanken.
I mange europeiske land er det nå dyrere for bankene å låne penger enn det er for en del av største kundene. Fortsetter dette, kan grunnlaget for bankenes utlånsvirksomhet undergraves.
Argentina og EU.
Tidligere denne uken holdt Statistisk sentralbyrå seminar om akkurat disse problemstillingene. Man måtte nesten gni seg i øynene: Da forskningsleder Roger Bjørnstad skulle belyse Europas problem, sammenlignet han med Argentina – som i 2001 gikk konkurs og nektet å betale sine kreditorer.
Bjørnstads poeng var at kollapsen i Argentina var resultatet av en fastlåst valutakurs og en feilslått sparepolitikk, hvor nedskjæringer produserte arbeidsledighet i stedet for bedringer i budsjettbalansen.
Dessverre hadde ikke Bjørnstad noen løsning for eurosonen. Gjeninnføring av nasjonale valutaer og devaluering – à la Argentina – er ifølge ham ingen løsning. Tvert imot, hvis frykten for oppløsning av valutasamarbeidet brer seg, blir konsekvensen kapitalflukt og bankkrise.
Han hadde derfor mer tro på en helt annen utvikling: Krisen i eurosonen vil tvinge frem nærmere samarbeid med mye tettere koordinering av budsjettpolitikken i fremtiden. Alternativet, med oppløsning av samarbeidet, er for forferdelig til å tenke på.
EUs håp.
Det er egentlig ikke annet enn det EU selv mener. Rett før toppmøtet i EU i forrige uke besøkte lederen for eurosonen, Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker, Oslo. Han varslet en «revolusjon» i løpet av det neste halve året, med mye sterkere felles styring av budsjettene i de 16 EU-landene som er med i valutaunionen.
Men retningslinjer for fremtidens budsjettpolitikk kan ikke løse dagens krise.
Derfor kan ingen være sikker på euroens fremtid.
Kommentarer