KRANGELEN om gavemilde opsjonsordninger etterlater seg et større spørsmål. Hvem bestemmer i selskapene på Oslo Børs? Spørsmålet burde være unødvendig, for det er få land hvor de store selskapene har så dominerende eiere. De største selskapene, fra Statoil til DnB NOR, er dominert av staten, med eierandeler fra over 70 prosent ned til 34 prosent. Staten kan, som et minimum, blokkere alle viktige beslutninger på generalforsamlingen. I to av de største private selskapene, Orkla og Aker Kværner, har Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke et sterkt grep.

Amerikansk svakhet.

Kontrasten til USA og Storbritannia er voldsom. I USA regnes en aksjepost på én prosent som stor. Derfor har styret og den ansatte ledelsen en enorm selvstendig makt. Opsjonsstriden kan tyde på at maktforholdene i Norge ikke alltid er så forskjellige fra USA som vi skulle tro. Regjeringen og de fleste partier på Stortinget hevder at eierne ikke blir hørt.

Norsk revolusjon.

For å forstå påstanden må vi se på de enorme endringer som har skjedd på eiersiden i norske selskaper de siste 15 årene. Bankkrisen gjorde i 1991 staten ufrivillig til stor bankereier. Avreguleringer har senere omgjort statlige etater til kommersielle bedrifter, ofte med et nytt virkefelt. Telenor er det beste eksempelet. Og enten vi snakker bank, tele eller olje, er selskapene blitt delprivatisert og børsnotert.I tillegg har det skjedd andre viktige ting: De store norske institusjonelle investorene, som aksjefond og livselskaper, plasserer i større grad enn tidligere pengene sine utenlands. Dette er viktig, for livselskaper og fond hadde lang trening i den vanskelige rollen som eier og kontrollør. Storebrand var sammen med Orkla i en lang periode en slags selvutnevnt politimann i norsk næringsliv. Ledelsen i mangt et norsk selskap kjente i mange år pusten deres i nakken.

Staten og utlandet.

I dag er det staten, sammen med en skare utledninger, som regnet etter eierandeler er nærmest til å sørge for orden og disiplin i norske børsnoterte selskaper. De siste 6-7 årene har utlendinger og staten vært omtrent like store og i sum eid temmelig nøyaktig 70 prosent av aksjene på Oslo Børs. Men utlendingene er ofte passive og anonyme, gjemt bak andre selskaper som forvalter deres eierandeler.

Staten og Røkke.

Staten har fortsatt stemmemakt til å bestemme det meste. Men børsnoterte aksjeselskaper er pr. definisjon selskaper som har som hovedmål å tjene mest mulig penger. En storeier, som Kjell Inge Røkke og Stein Erik Hagen, kan langt på vei bestemme hvordanet selskap skal forsøke å tjene penger, men ikke om. Dette krever også vilje til å bruke makt. Røkke og Hagen har vært involvert i årelange fighter. Men resultatet kan bli rettssaker, hvis de tvinger gjennom beslutninger som ikke er i alle aksjonærenes interesser. Røkke har tapt i retten gang på gang. Så langt har ingen regjering meldt seg på banen med en kommersiell plan for selskapene som staten dominerer. Og på generalforsamlingene har de passivt stemt for nesten alle forslag, tilsynelatende uten en gang å stille spørsmål. Sist skjedde det på Telenors generalforsamling i vår, hvor staten stemte for å gi styret fullmakt til å erverve aksjer til bruk i et nytt opsjonsprogram.

Politikk og økonomi.

Forklaringen på denne passiviteten må søkes i politikkens egenart. Alt en statsråd gjør, må han eller hun svare for i stortingssalen. Ofte er det da lurt å ligge lavt. Det ville være livsfarlig for en statsråd å prøve å endre den kommersielle strategien til et selskap som Hydro. Det må dessuten finnes et styre som tar ansvaret etter aksjeloven. Derfor har staten, klokelig nok, inntil nå valgt å være en passiv eier. Regjeringen opptrer i en komplisert virkelighet, uten mulighet for å leke Røkke eller Hagen.

Mektige sjefer.

Konsekvensen av forskyvningen i eierforholdene på Oslo Børs, og statens særegne problemer, er imidlertid at vi har fått sterke, og noen ganger uregjerlige, konsernsjefer. Og styrene har flere ganger truffet vedtak som de vet Regjeringen ikke liker. Ofte er protestene ment for galleriet. Regjeringen markerer avstand fra upopulære beslutninger, og er fornøyd med det. Men eierstrukturen og fraværet av aktive aksjonærer påvirker gradvis forholdet mellom eiere og ledere. Flere konsernsjefer og styreledere har begynt å dele ut karakterer til sin viktigste oppdragsgiver, staten. Det er faktisk ganske nedlatende, selv når karakteren er "god eier".

Oppvasken.

I denne situasjonen er aksjeopsjoner blitt en symbolsak. Det forsterker assosiasjonene til en hjemmealenefest. Nå gjenstår spørsmålet om hvem som må ta oppvasken.