NORGES SJEFFORHANDLER, Hanne Bjurstrøm, som nå i tillegg er medlem av Regjeringen, sa det med rene ord fredag: «Det kommer ingen ratifiserbar avtale fra København». Bjurstrøm slår dermed allerede nå fast at det ikke vil bli enighet om en bindende avtale eller traktat som kan fremlegges for nasjonalforsamlingene for godkjennelse, dvs. ratifisering.
I flere år har håpet vært at København-møtet skulle legge sluttsteinen for ny, strengere og mer omfattende klimaavtale. I 2013 utløper nemlig Kyoto-protokollen som begrenser CO{-2} -utslippene fra 36 av de rikeste landene i verden.
De siste ukene har vært preget av en voldsom møteaktivitet, blant annet et stort forhandlingsmøte i Bangkok. Neste uke avsluttes forberedelsene til København med en siste forhandlingsrunde i Barcelona. Dessverre er møteaktiviteten ikke et tegn på fremskritt. Det er snarere et forvarsel om at toppmøtet i København kommer til å ende i skuffelse, i verste fall i et dramatisk sammenbrudd.
Glideflukt.
Bjurstrøms fokus er tilsynelatende ikke lenger på en folkerettslig bindende klimaavtale i København, men snarere på å redde stumpene.
«København er begynnelsen på en prosess», sa hun på et klimaseminar i regi av Naturvernforbundet fredag. Plutselig fremstiller hun København-møtet som bare en stasjon underveis. Hun vil ha et nytt toppmøte i første halvdel av 2010.
Dette er knallsterke uttalelser fra en norsk forhandlingsleder bare litt over en måned etter at statsminister Jens Stoltenberg i New York ga uttrykk for ny optimisme.
Men Bjurstrøms uttalelser overrasker neppe dem som tettest har fulgt forhandlingene. Sannheten er ambisjonene når det gjelder en ny klimaavtale lenge har vært i glideflukt. Eller kanskje man skulle si: Ambisjonene er gradvis blitt tilpasset den politiske virkeligheten.
Arven fra Kyoto.
Kyoto-avtalen fra 1997 var et gjennombrudd i den forstand at den innførte en konkret, tallfestet forpliktelse for de rike land til å begrense utslippene av drivhusgasser. Men det var en tidsbegrenset avtale, frem til 2013. Og den var ikke verdensomspennende. Derfor kunne de globale utslippene gå opp, selv om de rike landene fulgte Kyoto-avtalen.
Det var verre enn det. USA ratifiserte aldri avtalen.
Enhver meningsfull klimaavtale må i fremtiden være forpliktende for USA, men også for Kina, som allerede har verdens største utslipp. Likevel har håpet om å få med Kina og andre store utviklingsland fra 2013 forsvunnet for lenge siden. I stedet har man sett frem til 2020.
Men tanken om at de land hvor utslippene vokser raskest, som Kina og India, allerede nå inngår godt tallfestede forpliktelser fra 2020 ser også ut til å være forlatt. Det er nå ikke engang sikkert at de rikeste landene blir enige om en forlengelse av Kyoto-avtalen etter 2013. USA vil i hvert fall ikke være med.
Bush og Obama.
Bildet synes nå temmelig klart. President Barack Obama vil at amerikansk klimapolitikk etter hvert skal endres dramatisk. Men han har samme syn som sin forgjenger, George W. Bush, når det gjelder å inngå internasjonale traktater som binder USA i klimapolitikken: Han vil ikke. Eller han ikke tør ikke, fordi han vet at senatet, som må godkjenne traktater, ikke vil.
Men Obama kan være med på en løsere avtale – forutsatt at Kina og andre viktige land i den tredje verden også er med.
Det USA egentlig tilbyr er å skrive inn i en politisk avtale de tiltak og de utslippsmål som nå ligger til behandling i den amerikanske kongressen. Der legges det opp dramatiske utslippskutt på 80 prosent innen 2050 – men nokså lite før 2020.
Problemet er likevel ikke så mye hva USA vil gjøre selv, men at vi ikke får et avtaleverk som kan disiplinere landene.
Dette hele ligner på den frivillighetens vei som George W. Bush tidligere ble så utskjelt for.
Realisme.
Derfor kunne man vel tenkt seg at Hanne Bjurstrøm ville fyre løs på USA.
Men slik er det ikke. På Naturvernforbundets seminar appellerte hun i stedet til «virkelighetsorientering» og uttrykte på et punkt for «forståelse for USA». Hun ga samtidig uttrykk for at 2050 er viktigere enn 2020. Det er det omvendte av hva hun sa for ett år siden. Men det passer mye bedre med hva amerikanerne nå tilbyr.
Hun minnet også om at et av de avgjørende, uløste spørsmålene i København er hva Kina og utviklingslandene selv vil påta seg av forpliktelser.
Da er vi kanskje ved kjernen. Det er ikke mye som tyder på at Kina har større lyst enn USA til å innrette seg etter bindende, internasjonale avtaler om utslippskutt. Samtidig er andre, fattigere land rasende fordi den økonomiske hjelpen fra de rike landene langt på vei ser ut til å utebli.
Sluttspillet.
Hanne Bjurstrøm er kjent som en dyktig forhandler. Nå er København-møtet rett rundt hjørnet. Da gjelder det å forberede kompromisser og bygge forståelse på hjemmeplan for hva som er mulig.
Hvis København-møtet ikke skal ende med kollaps, krever det at USA og Kina greier å stake ut en kurs – som ingen andre land tør gå på tvers av.
Kanskje er det beste håpet at Obama først får diktere en avtale og deretter utnevner seg selv til et globalt klimapoliti.
Det er ikke rart at statsråd Bjurstrøm har begynt å forberede oss på at det kan bli mange kameler å svelge.
Kommentarer