TELENOR OG YUNUS. Snille bedrifter som vil drive uhjelp, skal man ikke stole på. Men fredsprisvinnere som driver business, har heller ikke alltid rett.
I GÅR gikk Telenors konsernsjef, Jon Fredrik Baksaas, på talerstolen på NHOs konferanse om samfunnsansvar rett etter nobelprisvinner Muhammad Yunus. Uttrykket "å hoppe etter Wirkola" ble denne gangen for svakt. Det er lenge mellom hver gang vi ser en fredsprisvinner med en slik utstråling. Muhammad Yunus har brukt lengre tid enn de fleste på å kvalifisere seg til Nobels fredspris. Han har dedikert nesten hele sitt voksne liv til å gi fattige kvinner i sitt hjemland, Bangladesh, en sjanse til å skape seg et utkomme og et håp for fremtiden. Han stiftet Grameen Bank og viste hvordan det er mulig å gi smålån uten sikkerhet til de aller fattigste. Slik er "mikrokreditt" blitt et begrep.
På sokkelesten.
Både Baksaas og Yunus unnlot i går behendig å nevne striden mellom de to om kontrollen med Grameen Phone, det usedvanlig vellykkede og lønnsomme mobilselskapet i Bangladesh. Telenor eier 62 prosent i selskapet og Grameen Bank 38 prosent. Men striden gir et pikant innsyn i gråsonen mellom profitt og samfunnsansvar. Baksaas skaffet seg betydelig oppmerksomhet gjennom to TV-intervjuer i forrige uke. Hos de fleste seere etterlot han inntrykk av at han først benektet og deretter bekreftet at Telenor og Grameen Bank i 1996 hadde en aksjonæravtale hvor et av punktene var at Telenor ville selge seg ned i Grameen Phone. Elendig uke.
Det har vært en elendig uke for Telenor. Det absolutte lavmålet kom da Yunus gikk til det oppsiktsvekkende skritt å henge ut Telenor i sitt nobelforedrag som ble direktesendt over hele verden. En nobelprisvinner mot en av opsjonskongene i norsk næringsliv er i utgangspunktet rått parti. Stortingspresident Jagland lot seg friste til å ta parti. Mens media har bedrevet kritisk journalistikk på Baksaas selvmotsigelser, har Yunus vært behandlet med større varsomhet. Spørsmålet er om den politiske korrektheten tok overhånd. Telenors gjennombrudd.
Grameen Phone var et usedvanlig eksperiment, basert på Telenors teknologi og Grameen Banks sterke stilling på landsbygda, tilsatt en porsjon u-hjelp i form av lån på ytterst gunstige vilkår. På denne måten fikk Telenor på midten av 1990-tallet for første gang fotfeste i et asiatisk marked. Anklagen mot Telenor i denne saken ser ut til å hvile på ett punkt, nemlig et brudd på en bestemmelse i en intensjonsavtale fra 1996, om å selge seg ned i mobilselskapet. Ifølge et punkt i avtalen mellom aksjonærene var det meningen at Grameen Bank etter hvert skulle bli største aksjonær. En intensjonsavtale er en slags "gentlemans agreement". Hvis omstendighetene endrer seg, hender det at avtalen ikke blir fulgt, uten at det normalt gir grunnlag for søksmål. Men man kan ikke uten videre gå fra sitt ord hvis man vil ha æren i behold. I dette tilfellet skjedde det noe uventet: Grameen Mobil ble et eventyr. Selskapet har vokst i et rasende tempo til 10 millioner kunder og er nå verdt minst 20 milliarder kroner. Aksjene i Grameen Mobil ble jevngode med vinnerlodd i Lotto, både for Telenor og Grameen Bank. Plutselig var mikrokredittbanken også blitt storkapitalist.Hva er en gentleman's agreement da verdt? Spørsmålet bør rettes til begge parter. Nytt syn.
Begge parter ser ut til å ha har forandret syn i hvert fall en gang. Grameen Bank og Yunus må ha vært glad for at Telenor ikke trakk seg ut på et tidlig tidspunkt. Alt tyder på at det ville være umulig å sikre finansieringen av den raske veksten i selskapet uten Telenor eller et annet sterkt selskap i førersetet. Senest i 2004 satte Verdensbanken, ifølge Telenor, som vilkår for lån til mobilselskapet at Telenor ble sittende med aksjeflertallet. Grameen Bank aksepterte tilsynelatende dette. Det er også påfallende at Grameen Bank i 2004 bare delvis utnyttet en forkjøpsrett til å øke sin eierandel i Grameen Phone da andre aksjonærer solgte seg ut. Banken manglet penger. Ny mulighet.
Muhammad Yunus har ikke påstått at det er annerledes nå. Men han kan nå ha sett en bedre mulighet til å kjøpe noen av Telenors aksjer billig. I et intervju med det amerikanske forretningsbladet Fortune for en uke siden varslet at han ville ta opp saken når han kom til Oslo for å motta nobelprisen. Lørdag besøkte han Telenors hovedkvarter. Ifølge ham selv ble det ført forretningsmessige samtaler. Søndag hengte han ut Telenor i sin nobeltale. Sterkere virkemidler er det vanskeligere å tenke seg i forretningslivet. Var det fortjent? Business og samvittighet.
Både til Fortune og under sitt besøk i Oslo sa Yunus at det eksisterer en filosofisk forskjell. "Telenor er orientert mot maksimal profitt. Vi er orientert mot sosiale mål".Yunus livsverk, Grameen Bank, er et imponerende vitnesbyrd om hans offervilje og sosiale sinnelag. Men i Oslo viste han også en annen side ved seg selv. Nemlig som en tøff businessmann, på høyde med Telenor.
