KONTRASTEN ER mildt sagt slående.
Britene ser ut til å akseptere dramatiske budsjettkutt, kanskje dypere enn det landet trenger, uten å kny.
Franskmennene, derimot, protesterer voldsomt mot pensjonsinnstramninger som de aller fleste mener er nødvendige.
I London møtte finansminister George Osborne bare en håndfull demonstranter utenfor.
Parlamentet da han skulle annonsere nedskjæringer som rammet sosialhjelpen og bostøtten særlig hardt.
I Frankrike fortsetter aksjonister blokadene av bensinlagre og brenner biler, mens opposisjonen hamrer løser på regjeringen i Senatets elegante møtesal i det overdådige Luxembourg-palasset i Paris.
Syndefloden
«Staten, det er meg», sa den franske kongen Ludvig 14 på slutten av 1600-tallet.
I dag burde vi vite bedre. Staten er skattebetalerne, det.
Allerede etterfølgeren, Ludvig 15, følte nok at grunnen begynte å svikte under ham, og han skal ha sagt: «Etter meg kommer syndefloden».
Som så mange andre, satset han på å sende sine utbetalte regninger videre, enten til neste generasjon skattebetalere eller til kreditorene. Det er denne teknikken, som har vært så utbredt helt til nå, som truer med å svikte.
Hodepinen
USA og de fleste europeiske land opplever en dobbelt krise: Høy gjeld og store budsjettunderskudd kombinert med høy arbeidsløshet. Finanskrisen har forverret et problem som en del land i Kontinental- Europa egentlig har bygd seg opp gjennom 30 år.
Hvordan skal man greie å rydde opp før eldrebølgen slår inn for alvor om 10–15 år? Uttellingene over statsbudsjettet vil sette virkningen av finanskrisen i skyggen.
Dilemmaene
Det økonomiske problemet er: Kan staten spare uten å øke arbeidsledigheten? I så fall risikerer man også at lavere skatteinntekter og høyere trygdeutgifter spiser opp den planlagte innsparingen på budsjettet.
Den politiske utfordringen er helt annerledes: Kan man løse de langsiktige problemene i statens finanser hvis man ikke er villig til å satse hardt og brutalt?
Valget er enklest for konservative regjeringer, som i Storbritannia. Hvis innstrammingen de neste par årene skulle vise seg å føre til et nytt økonomisk tilbakeslag, står de konservative likevel ikke helt uten politisk gevinst: Storbritannia vil uansett sitte igjen med en slankere – og strengere – stat.
Hestekuren
Derfor er det ikke tilfeldig at det er David Camerons regjering som har lagt frem en drastisk spareplan over de neste fire årene. Nesten én av ti offentlige ansatte – i alt 490000 mennesker – kan miste arbeidet.
Frankrike har også en konservativ regjering, men har likevel ikke noe som ligner en slik plan.
Den satser i stedet på å drive gjennom en økning av pensjonsalderen med to år. Full pensjon skal i fremtiden gis fra 67 år mot 65 år i dag, mens tidligste tidspunkt for å gå av med redusert pensjon for de fleste øker fra 60 til 62 år.
Troverdighet
Storbritannia altså tatt ledertrøyen i den sparebølgen som går over Europa, mens Frankrike utmerker seg med mest omfattende opptøyene.
Forskjellen skyldes delvis en rotfestet tro i Frankrike på en sterk stat og en drøm om et stabilt liv under statens beskyttelse.
Men forskjellen avhenger også av andre historiske tradisjoner – og hvilken tillit det er til at den politiske eliten vil bruker sparekniven til landets beste.
Overklasseguttene
Man skulle tro at få ville ha mindre troverdighet og større evne til provosere til opptøyer enn Storbritannias nye radarpar, statsminister David Cameron og George Osborne, to overklassegutter oppdratt på kostbare privatskoler uten kontakt med vanlige folks liv. Osborne er på toppen adelsmann, arving til et baroni.
Frankrike på sin side avskaffet som kjent adelskapet under revolusjonen i 1789, men som det heter med et fransk uttrykk: «Plus ça change, plus c’est la même chose». Det kan oversettes slik: Jo mer tingene endrer seg, desto mer uforandret forblir de. Særlig i Frankrike.
Dagens franske toppolitikere, inkludert de sosialistiske, kommer oftest fra et lite knippe offentlige eliteskoler, særlig Ecole National d’Administrasjon, ENA, som president Charles de Gaulle anla i 1945. Målet var at de beste hodene – og ikke overklassens barn – kunne få føringen både i politikk og byråkrati.
Men det første som skjedde, var at avgangselevene ved ENA fikk førsteretten på de mest attraktive stillingene i statsapparatet, med forhåndsgaranterte karrièrestiger helt frem til pensjonsalderen.
Også dagens franske regjering har et tungt innslag av «enarquer», som studentene fra ENA kalles. Men enarquer er også de sosialistiske kandidatene ved de to siste presidentvalgene, Lionel Jospin og Ségolène Royal.
Skepsisen til denne tverrpolitiske politiske klassen som har vist så stor vilje og evne til å sørge for sine egne, bidrar til at nesten 70 prosent av den franske befolkningen uttrykker sympati for streikene og aksjonene mot pensjonsreformen. Opposisjonen kjemper desperat for skape avstand til Regjeringen – og nærhet til folket – gjennom 300 endringsforslag mot en pensjonsreform som man skulle tro de visste var nødvendig.
Valg og nødvendighet
Den britiske regjeringen har gjort et valg som det er lett å kritisere – for store kutt for raskt, uten hensyn til at det er de svakeste som får den største delen av regningen.
Men det er ingen som vet hvilken handlefrihet den nye regjeringen vil ha om et eller to år. Det er bare å se på president Sarkozy og president Obamas svekkede politiske stilling.
Det er dessuten grunn til å minne om at offentlig sektors utgifter når spareplanen er gjennomført vil utgjøre omtrent 40 prosent av BNP, omtrent som i Tony Blairs regjeringstid.
Og foran oss ligger eldrebølgen.
Derfor er kanskje den viktigste lærdommen av de harde britiske kuttene kostnaden ved å handle for sent. Frankrike, og flere andre land, kan til slutt få lide mer enn Storbritannia.
Kommentarer