I GÅR var det jubeldag for det nye oljeselskapet StatoilHydro. Som vanlig ved merkedager ble det brukt for store ord. Slik står det på selskapets hjemmesider: "To stolte selskaper. (...) Begge bærebjelker i norsk industrihistorie. (...) Tenk hva vi kan få til sammen. Det er nå det begynner". Spørsmålet er hvor stort avviket er mellom drøm og virkelighet når Norge får en oljegigant som blir blant verdens virkelig store industriselskaper. 53 minutter etter at StatoilHydro startet sitt nye liv klokken 08 i går , sendte selskapet sin første melding til Børsen, slik det alltid skal gjøres når det foreligger viktig nytt. Det nye selskapet setter i gang full gransking av mistanken om at selskapet har arvet en korrupsjonssak i Libya fra Hydro.

Fremtidsvyer.

Ledelsen i det nye selskapet er i godt selskap i sin begeistring over fremtiden som venter. Historiens vingesus var minst like hørbare da statsminister Jens Stoltenberg 18. desember i fjor kunngjorde sammenslåingen av Hydro og Statoil. "Dette innleder en ny epoke i norsk olje- og gassvirksomhet. Vi får et verdensledende selskap, og tar vare på den enestående kompetansen vi har," sa statsministeren.

Norge imponerer.

De aller fleste som kommer i nærkontakt med norsk oljevirksomhet, blir begeistret. De største konstruksjonene som menneskeheten har produsert, står på norsk sokkel, i form av enorme betongkonstruksjoner hvor bare toppen er synlige over havflaten. Nå er de i ferd med å bli erstattet av like imponerende fjernstyrte produksjonsanlegg på havbunnen. Statoil og Hydro er som toppen på en næringspyramide, som hviler på tusenvis av små selskaper. Kyst-Norge bobler av aktivitet og entreprenørånd, og kan få Oslo til å virke som en makelig avkrok. Og nå skal StatoilHydro for alvor ta opp konkurransen med de største amerikanske og franske selskapene.

Ny fremtid.

Ideen er enkel. Oljeproduksjonen på norsk kontinentalsokkel har nå passert toppen. Gassproduksjonen er riktignok fremdeles i vekst. Men Stoltenberg sa det slik: Norske selskaper må satse i utlandet for å ta vare på den kompetansen som er bygd opp. Det er lettere å skjønne begeistringen hos ledelsen i StatoilHydro enn hos statsministeren. Fusjonen kommer nemlig aldri til å føre til at det norske oljeeventyret som det norsk folk nå opplever, blir forlenget. Tross den boblende aktiviteten og ingeniørprestasjonene i olje-Norge, er kjernen i oljeeventyret enkel: Det dreier seg kort og godt om penger. Vi har fått verdens rikeste stat.

Rikdommens kilde.

Det skyldes ikke statens utbytte fra Statoil og Hydro, men et skattesystem som har raket inn grunnrenten og superprofitten fra alle oljeselskapene på kontinentalsokkelen. I tillegg har staten store direkte eierandeler i oljefeltene, som i noen år har gitt like store inntekter som skatten. StatoilHydro kan nok tjene penger i utlandet - selv om det blir stadig vanskeligere for utenlandske selskaper å få eierandeler i oljerike land. Men vi kan trygt slå fast at det ikke blir et nytt oljeeventyr for Norge av dette.

Beskyttelse mot fremtiden.

Hvorfor da denne voldsomme entusiasmen for det nye selskapet? Antagelig er det to-tre grunner, som dels er av psykologisk og dels av politisk natur. Den ene grunnen er globaliseringen. Mange bransjer domineres av et fåtall store, verdensomspennende selskaper. StatoilHydro er Norges svar på Nokia, som er en verdensvinner og en bærebjelke i finsk økonomi. For små land følger det med matematisk nødvendighet at de blir filialand, stadig mer dominert av utenlandske selskaper.Dette er en skremmende verden, selv om levestandarden kan bli førsteklasses. Men med en norsk gigant som StatoilHydro sover mange bedre om natten. Fremtidsfrykten forsterkes av avindustrialiseringen av de rikeste landene. Det er ikke lett å skjønne at de største verdiene nå skapes i tjenesteytende næringer. Finansnæringen og varehandelen er eksempler på næringer hvor effektiviteten har økt voldsomt. Satt på spissen: Rimi og Rema kan være viktigere enn StatoilHydro.

Handlinger må synes.

Men Rimi og Rema gir ingen politisk gevinst. Det gir heller ikke alle småselskapene, i og utenfor olje, som hver for seg er usynlige. Og for partier på venstresiden er det dessuten vanskelig å skryte av at et godt skattesystem og et effektivt byråkrati, har gjort Norge til en næringsvennlig, dynamisk økonomi. Derimot kan fusjonen mellom Statoil og Hydro brukes som et synlig symbol på politisk handlekraft. Særlig når statsministeren kan fremstille seg som fødselshjelper,Når Norge blir verdensledende, blir ikke fremtiden skremmende, men full av håp. Men den blir ikke nødvendigvis bedre.