RAPPORTEN som FNs klimapanel la frem i forrige uke, burde forandre verden. Vi kan i dette århundret oppleve de største temperaturendringene siden slutten av siste istid, bortimot 5 grader. Kravet om at Norge skal ha høyere ambisjoner i klimapolitikken enn EU kan være et tegn på økt engasjement. Likevel kan det, dessverre, være grunn til å være pessimistisk når det gjelder verdenssamfunnets evne til å sette nødvendige tiltak ut i livet.

Samhandling.

Sakens kjerne er at vi står overfor et globalt samhandlingsproblem av enorme dimensjoner. Tiltak i ett land betyr lite for å løse et problem som er så globalt i sin karakter. Men omvendt kan noen få lands forsøk på å være gratispassasjer underminere flertallet av lands vilje til å gjennomføre nødvendige tiltak. Og i hvert eneste land må sterke, organiserte interesser nedkjempes. Det er ingen tilfeldighet at flere land, deriblant Norge, tidligere har brutt selvpålagte klimaløfter. Vi trenger i stedet juridisk bindende internasjonale forpliktelser, med effektive mekanismer for å begrense utslippene.

Dobbel svikt.

Vi står overfor et sviktende økonomisk system og manglende overnasjonale institusjoner. Det er en svikt ved markedet når bedrifter og forbrukere er blitt rikere ved å bruke atmosfæren som gratis lagringsplass for klimagassen CO2. En verdensregjering kunne i prinsippet ha bøtet på denne markedssvikten ved en stor, global avgift på all utslipp av CO2. Det ville ha dempet forbruket og forbedret lønnsomheten ved alternative, rene energikilder. Utviklingen av ny teknologi ville skyte fart.

Nødløsningen.

Alternativet til en verdensregjering og en global CO2-avgift er at selvstendige land forsøker å bli enige om folkerettslige avtaler ved enstemmighet. Slik fikk vi Kyotoprotokollen i 1997. Kyotoprotokollen begrenser de rikeste landene rett til å slippe ut CO2, men bare i perioden 2008-2012. Siden knapt noe land vil akseptere en globalt fastsatt CO2-avgift, forsøker avtalen en annen vei for å etablere en felles pris eller kostnad ved å slippe ut CO2. Det skjer gjennom innføring av et system med omsettelige utslippskvoter. I de næringene som omfattes av ordningen, må alle bedrifter ha utslippstillatelse eller kvoter for hvert tonn CO2 de slipper ut. Får de kvoter til overs, for eksempel på grunn av gjennomførte rensetiltak, kan de selge kvotene til andre bedrifter.

Kvotenes rolle.

Ifølge Kyotoavtalen kan kvotekjøp fra andre land brukes for å oppfylle et lands CO2 -forpliktelser. Men de må være "supplementary" i forhold til reduksjon i utslipp fra eget territorium. Avtaleteksten fremstår som et slags kompromiss mellom direkte regulering og bruk av økonomiske virkemidler. Krangelen i Regjeringen om miljøpolitikken gjelder ikke minst om og hvordan kvotekjøp skal regnes inn i Norges mål for klimautslippene i 2020.Det er ikke noe prinsipielt mindreverdig med kjøp og salg av kvoter. Men det har vært store praktiske problemer med å utvikle et kvotemarked. Det er blitt en overflod av kvoter, ikke minst fra Russland, hvor mye gammel forurensende industri er nedlagt. Kjøp av russiske kvoter fører neppe til reduserte utslipp i Russland.

Europeisk gjennombrudd.

EU-landene, derimot, har på tross av store innkjøringsproblemer greid å utvikle et svært aktivt kvotemarked. EU benytter en bestemmelse i Kyotoavtalen som åpner for at en gruppe land kan gå sammen om å oppfylle sine forpliktelser om å redusere CO2 -utslippene. Mellom disse landene bortfaller da, på visse vilkår, begrensningene på kjøp og salg av kvoter over landegrensene. Men EU-landene har tildelt gratiskvoter til de bedriftene som tidligere har sluppet ut CO2. Det er miljøpolitisk ulogisk, men kanskje politisk nødvendig i en overgangstid. Norsk industri, med støtte av Bellona (!), kjemper for en lignende ordning i Norge. Norge kommer nemlig neste år, som en følge av EØS-avtalen, til å knytte seg til EUs kvotemarked.

Ambisjoner i EU og utenfor.

Utviklingen av EUs kvotemarked er en av de få konkrete oppmuntringene i det internasjonale miljøsamarbeidet det siste året. Derimot er EUs mål om at medlemslandene i gjennomsnitt skal redusere sine utslipp av klimagasser med 20 prosent innen 2020 ikke spesielt imponerende. Mange sterkt forurensende bedrifter i de nye medlemslandene står allerede på gravens rand. I Norge ville en ambisjon om 20 prosent kutt i egne utslipp være langt mer krevende, men kanskje nødvendig hvis verden virkelig gikk sammen om å ta FNs klimapanel på alvor. Det avgjørende, hvis Norge vil være et foregangsland, er likevel om vi kan være pådrivere for felles, internasjonale løsninger. Men på dette området er jeg ikke sikker på at vi ligger foran EU. Det er nemlig lenge siden dette har vært hovedtema i talene til statsminister Jens Stoltenberg eller miljøvernminister Helen Bjørnøy. I Norge står Norge i fokus.