"JEG BOR i et Polen som nå er fritt, og jeg betrakter Milton Friedman som en av arkitektene bak vår frihet". Det skrev Leszek Balcerowics, tidligere visestatsminister i Polen, da den amerikanske økonomen Milton Friedman døde for ti dager siden, 94 år gammel. Kanskje tar Balcerowics godt i. Men Friedman er antagelig den økonomen nest etter John Maynard Keynes som mest har forandret både den økonomiske vitenskap og verden de siste 100 år.

Faglig einstøing.

Helt frem til 1960-tallet var Milton Friedman en forholdsvis ukjent figur, og dessuten faglig isolert. Hans syn var at markedsøkonomi, helst med minimal statlig innblanding, er et overlegent økonomisk system og dessuten en forutsetning for demokrati. På den tiden var det mer stuerent å diskutere hvor mange år det ville ta før Sovjetunionen ville gå forbi USA i levestandard. Friedman ble berømt som rådgiver for den amerikanske presidenten Ronald Reagan, og var med på å inspirere den politisk-ideologiske revolusjonen som Reagan og Storbritannias Margaret Thatcher gjennomførte på 1980-tallet. Privatisering erstattet etter hvert nasjonalisering som økonomisk-politisk program verden over. Resten av livet måtte Friedman betale for seks dager i mars 1975, da han avla et besøk i Chile, bare to år etter militærkuppet i landet. Han hadde et møte med diktatoren Augusto Pinochet, som hadde plassert mange av Friedmans tidligere studenter, kjent som "The Chicago Boys", i viktige posisjoner. Friedman ble stemplet som "Pinochets rådgiver" og høyreekstremist. Få la merke til at han samtidig angrep USAs handelsboikott av Cuba.

Akademikeren.

Friedmans akademiske arbeider har påvirket tenkemåten omkring hvordan staten kan sikre en jevn økonomisk utvikling. Den britiske økonomen John Maynard Keynes hadde skapt en revolusjon da han under depresjonen på 1930-lanserte sin teori om at arbeidsløshet, sviktende investeringer og avtagende vekst var innebygd i det kapitalistiske system. Ifølge Keynes måtte staten derfor aktivt gripe inn og pøse ut penger over statsbudsjettet for å holde etterspørselen oppe. Friedman var en av de første som gikk til motangrep. Høy sysselsetting kan ikke sikres over tid ved en ekspansiv politikk som skaper inflasjon, sa han. Utviklingen på 1970- og 80-tallet, hvor økende arbeidsledighet gikk sammen med høy inflasjon, tyder på at han har rett. Friedman påviste i en berømt bok at altfor stram pengepolitikk førte til depresjonen i USA på 1930-tallet. Det gjorde ham opptatt av betydningen av økonomiskepolitiske feilgrep. Han ville derfor ha en regelstyrt økonomisk politikk, som vi kjenner igjen i Norge i dag i form av handlingsregelen for bruk av oljepenger og instruksen til Norges Bank om å holde inflasjonen rundt 2,5 prosent. Friedmans eget forslag til en regelbundet, monetaristisk pengepolitikk, med en jevn, maskinmessig vekst i pengemengden, ble utprøvd i Storbritannia på 1980-tallet. Det endte med fiasko. Det viste seg at en dårlig regel, selv om den var skapt av Friedman, kunne være like ille som sviktende menneskelig skjønn. Han tapte også kampen mot velferdsstaten, i hvert fall utenfor USA. Men fremveksten av en globalisert markedsøkonomi, som inkluderer mange tidligere kommunistiske land, viser at mange av hans ideer lever i beste velgående.